Om motivasjon og sånn…

Hei fine folka min!

idag fikk jeg endelig ånden over meg til å skrive litt til dere. Tenker på dere hver dag og i hodet renner det over med blogginnlegg…men så trår liksom janteloven litt inn da og jeg tenker - er det virkelig så interessant? Og så blir innleggene i hodet mitt.

Men idag har jeg litt fri, faktisk er hele uken litt tynn. Det har vært mye jobb idet siste og selv om jeg aldri i verden vil klage på jobben jeg har som jeg elsker, så trengte jeg noen dager fri nå. Ikke for det, de raser vel forbi, og det er vel som vanlig litt begrenset hva som blir gjort! Men trening skal det ihvertfall bli. Og igår snakket vi litt om det, om motivasjonen til trening. For veldig ofte får jeg spørsmål fra folk om hvordan jeg klarer å trene så mye? Hvordan jeg orker. Nå har jeg for det første trent hele livet så trening ligger i blodet mitt, dessverre (eller heldigvis) er uttrykket «en dag uten trening, er en dag uten mening» er litt sannhet for meg. Det er selvfølgelig ikke alltid en sannhet, jeg har også dager der jeg er så sliten, eller har så vondt at trening den dagen blir en «snusetur» med Nika. Men det er også en form for trening.

Men som igår da, jeg kommer hjem fra dagvakt, sier «jeg må ha en liten vipp». Powernapps er utrolig undervurderte. Man må bare gjøre det ordentlig. Gi beskjed at nå må jeg ha ro i 30 minutter, sett på vekkerklokke og stå opp når den ringer. Sett mobilen på «ikke forstyrr» og lukk øynene. Utrolig hvor mye de 30 minuttene gjør. Og så er man klar for innsats. En plan er også alltid bra å ha. Planen min var intervaller. Egentlig hadde jeg en drøm om å få med minste prinsessa mi på en økt, men det ble med drømmen og da overførte jeg økta jeg hadde laget til oss, over på mitt nivå. Jeg setter gjerne lavere standard på økta mi om jeg får med jentene, men kjører jeg alene, kjører jeg hardere.

Nå har jeg lenge forsøkt å følge et løpeprogram for å kunne prestere anstendig på halvmaraton i Fredriksstad som selvfølgelig ble avlyst som alt annet om dagen, og når det skjedde fikk motivasjonen en knekk. Hva er da vitsen med å trene et knallhardt løpeprogram? Jeg fallt litt tilbake på lapskaus trening igjen, men kjenner samtidig at jeg må tillate meg å ha det gøy. Jeg må gjøre en økt som motiverer meg. Og siste halvår er det CrossFit som har motivert meg. Jeg valgte derfor å kombinere intervallene med CrossFit øvelser. Personlig innbiller jeg meg at det må være en god trening mot hinderløp også…

Ukens gulløkt ble derfor:

“10 minutter rolig oppvarming

10 drag a 4 minutter på 12,5 km/t (terskel)

Pause på 2 minutter med følgende øvelser (en per pause!):

- 10/10 alternating db snatch
- 20 push-press
- 10 squats
- 10 thrusters
- 10 thrusters
- 10 thrusters
- 10 squats
- 20 push-press
- 10/10 alternating db snatch

10 minutter rolig nedtrapping
”

Dette ga meg variasjon i løpeøkten, samtidig som jeg fikk god nok pause til å få ned pulsen. Jeg kunne glede meg til pausene med noe gøy, og samtidig var dragene akkurat lange nok til at det ikke ble for hard løpeøkt. I mine øyne ble det perfekt…for meg!

Heldige meg avsluttet treningsøkta med en abs-økt med lille prinsesse. Det er faktisk også en greie, jeg skal ikke bli manisk hengt opp i mageruter, men om et mageprogram fra en rå crossfiter er det som skal til for å lure jentene til litt trening hver dag…ja da kjører vi på. Litt trening, kan fort motivere til mer trening!

KlemMari

Veien videre…

Godt nytt år fineste gjengen!

Mange trekker et lettelsens sukk over at 2020 er forbi, det har vært et annerledes og for mange langt fra et positivt år. Desto deiligere å få startet med blanke ark…og ikke minst en vaksine som kan få hverdagen litt mer normal igjen. Spørsmålet er jo bare - blir alt normalt igjen??

For min egen del har jeg forsåvidt hatt et godt år! Jeg føler ikke at jeg kan klage på noe, jeg har fått en pust i bakken og antagelig har det vært deilig. Men selvfølgelig er det også rart…de siste årene har jeg identifisert meg med hinderløp, og det meste har egentlig dreid seg om det. Kanskje på grensen til det fanatiske? Det har ihvertfall liksom vært meg, og hvem er man da plutselig når alt tar slutt? Kanskje derfor det har vært litt stille her også? Tanker om…er det like spennende å lese om en middels godt voksen dame prøve nye ting? CrossFit…er det årets krampe? Eller er det gøy? At mor skal prøve å systematisere løpingen for å klare å nå et (for meg) håret mål? Et mål som for normale løpere sees på som et minimum?? Og hva skjer egentlig med hinderløp - akkurat nå kjennes det så fjernt, kan man få «tenning» igjen, kan man stå på startstreken og gi alt igjen…ja den dagen verden åpner igjen? Vil vi reise like mye? Vil nye eventyr åpne seg?

Ikke minst er spørsmålet - skal denne bloggen bestå? Jeg tenker på dere hver dag, jeg har så mye på hjertet men så tenker jeg…kanskje ikke så spennende?

La meg vite hva dere tenker! Er dere gira på mer blogg med ny treningsinspo, med mer løping, mer styrke og mer fokus på å klare ting jeg aldri turde å drømme om for et år siden!

Stor klem fra meg

Konkurranse nerver!!

God morgen alle fine! Over en måned siden sist ja…hvordan går det med dere? Med treningsmotivasjonen?? Selv kjenner jeg på gleden ved å trene med Ocrprincess hos Thorn-FIT (reklame). Så uendelig takknemlig for muligheten til å trene et sted jeg slipper å tenke på Covid-19. Der er vi også helt alene og kan gjøre som vi vil, spille så høy musikk vi vil og bare leke rundt. Takket være Thorn-FIT har jeg også fått sikret meg det jeg trenger hjemme for solide hjemmetreningsøkter! Uendelig takknemlig for det. Foreløpig kjenner jeg ikke helt på mestringen ved styrketreningen enda (har den noengang eksistert??), men jeg kjenner at det er gøy å se litt sterk ut igjen, og jeg vet jo hvor inderlig viktig det er for kroppen min og jobben min styrke er!

Forrige helg fikk jeg kjenne på konkurranse nervene igjen også. Heller ikke her var det vel strengt tatt ingen grunn til det. Jeg var med hos Tim og Camilla når de arrangerte Backyard trail i Hinderskogen. Nervene var kanskje vel så mye et signal på hvor livredd jeg var for å stille opp der! Det var nesten 100 løpere med, heldigvis var vi en liten herlig gjeng fra Ocr Norway der, med stor selvironi etter som det rant inn med ultraløpere og både kjente og ukjente fjes fra løpeverden. Jeg måtte jo tilslutt bare le, hva skulle jeg der og gjøre??? Et løpeløp på tilsammen 8 runder og forhåpentlig 44 km i banken på slutten av dagen. For å si det sånn, smertene jeg hadde i beina da jeg lå på sofaen om kvelden vitnet om at det var veeeeldig lenge siden jeg hadde løpt så langt, men både bling og trofé ble med hjem så det var en ytterst fornøyd jente som lå der. Om jeg ikke hadde bevist noe for noen andre så hadde jeg vunnet en stor seier over meg selv for å ha fullført!

Men om løpeløp var gøy å være med på, gleder jeg meg som en unge til helga!!! Da er det nemlig dags for Spartan virtual beast i Marikollen! Jeg tenker vel ikke på så mye annet, yr.no sjekkes hver 2.time, løypen gåes gjennom i hodet om og om igjen, hindrene surrer rundt…og snart er faktisk drømmen min om 40 løpere nådd! Jeg har 7 plasser igjen og de skulle jeg ønske gikk til 7 jenter. Det er tydelig at 21 km i skogen skremmer vekk jenter, er jo litt å kaste stein i glasshus da…var jo nesten så jeg ikke turde å løpe ultra selv nå…men come on a jenter! Bli med - det blir sykt kult! Og løypa vi har funnet frem er sååå vakker!!! Lover masse spam på Instagram i uken som kommer, så bare å følge med på @ocrqueen!!!

Stor KlemMari

Be true!

…hvordan går det med dere alle der ute? For min del raser hverdagen avgårde som alltid. Er det ikke rart, vi har mindre å gjøre enn noen gang, men likevel er det stadig ting som skjer og den så alt for kjente frasen «jeg har ikke tid» er fortsatt der og jeg er så lei av den egentlig! Jeg føler dog at jeg prøver å være flinkere, for selvom jeg kjenner «bare må» river i kroppen så prøver jeg å gjøre de tingene som er viktige - f eks dra på stranda med jentene når de spør pent! For hva er egentlig viktig - den løpeturen eller tiden med jentene mine??

Tok to sek det så sporet jeg rett av dagens innlegg…men likevel det handler om å være den du selv ønsker å være, det er ikke alltid lett i den verden vi lever i. Man ønsker så gjerne å være så mye mer enn man kanskje er, og det er lett å gå på akkord med seg selv. For noen år siden sto jeg foran speilet på do med ei dame jeg har stor respekt for, jeg sto der og sukket over at jeg så gjerne skulle vært sånn eller sånn. Da så hun på meg og så, «næsj! Vil de ikke ha meg som jeg er så kan de la vær!» Kjempesant, men likevel så vanskelig. For min del i en evig jakt på å prøve å skaffe sponsorer så gjelder det hele tiden å prøve å selge seg selv. «Kan du vinne noe?» fikk jeg spørsmål en gang…jeg husker jeg ble så flau, så ned i bordet og visste ikke hva jeg skulle svare. Kunne jeg?

Handler det om å vinne? Handler det om å ha den beste kroppen? Handler det om å være mest mulig populær? Å ha flest mulig følgere?

Nå er jeg 44 (!) jeg har vunnet, jeg har tapt, jeg har ledd, grått, jeg har reist verden rundt (nesten bokstavlig talt), jeg har opplevd ting jeg er uendelig glad for at jeg gjorde den gang jeg hadde en vond klump i magen for at jeg gjorde det - og for en liten stund siden ble jeg kontaktet for at jeg er den jeg er. For at jeg er ekte. For at jeg smiler og ler og er meg. Samtidig har andre ting glippet mellom hendene fordi jeg ikke er kul nok og har nok følgere - men vet dere - det går bra. Innerst inne vet jeg hva som er viktig for meg, og jeg lærer sakte men sikkert.

idag skal jeg ihvertfall gjøre noe kjempegøy, noe som igjen gir meg litt motivasjon og som jeg håper kan bli starten på enda flere spennende ting!

KlemMari

Så grevinnehenget flagret - stisykling på Skeikampen

I et tappert forsøk på å få litt mer action for barna inn i ferien leide vi sykler for 2 dager her på Skeikampen. Vi er jo mest forelsket i langrennseldoradoet som er her, men det skal visst også være utrolig bra sykkelmuligheter her. Om vi lykkes med planen ifht barna er jeg litt usikker på, men mor og far ble som to unger igjen når søla skvatt rundt hjula.

Dag 1 begynte vi pent og pyntelig med å sykle frem og tilbake til Fagerhøi. Kanskje ikke en kjempespennende tur, 3 mil på grusvei, men jeg digger jo den turen om jeg går den på ski eller sykkel. Det fine med turen er jo at den frem til Fagerhøi har endel bratte bakker, og hjem igjen blir de forvandlet til de kuleste utforkjøringene! Kjedelig at kiosken på Fagerhøi ikke åpner før 15.juli, men vi hadde med litt ekstra i sekken så det gikk helt fint!

Dag 2 var vi klare for å utfordre oss litt mer! Faktisk tenker jeg etter denne dagen at jeg kanskje skal bytte karriere fra hinderløper til stisykler! For herregud så gøy det var!!! Dog må jeg antagelig kjøpe meg en sykkel til 50 000’isj, er nemlig ikke noen lekesykler vi fikk leid - og med rett utstyr blir jo det meste gøy!

Siden vi ikke er 100% stødig på sommerrutene her, valgte vi en vi kunne og visste var fin. Skeikampen rundt lang løype. En nitrist start med 5 km grus oppover som dessverre tok piffen ut av Nora. Igjen gikk hun glipp av moroa som først startet for fullt da vi vendte snuten ut mot terrenget bak Skeikampen. Det ble en lek/konkurranse om hvor langt vi kom før det buttet, og med tanke på at ingen av oss hadde gjort dette ble det en morsom lek. Selvom jeg følte meg trygg på sykkelen, var det en mental kamp å tørre å sette utfor de bratteste skrentene og å tørre å kjøre på blant alle steinene - for ikke å snakke om når hjulene gravde seg dypt ned i myra med bråstopp som resultat.

Weidern, bedre kjent i sine yngre dager som sykkelmorderen, måtte seff klare å punktere ca 5 km før vi kom tilbake til hotellet. Han skal ha for at han viste gode miner til slett spill, «bare kos dere dere jenter», mens jeg visste det kokte i hue hans! Og jeg skjønner han så godt. Det var jo så uendelig kult, så min «du kan få sykkelen min da», kom vel relativt uengasjert ut… men jaggu - dette var ikke siste gangen! 15 km i terreng, adrenalinfest - og både Karoline og jeg var enige i at vi hadde prestert såpass bra at vi kunne kalle oss semi-proffer ;)

KlemM

Skåla vs Kattanakken

En aldri så liten omrokkering av reiseplanene våre gjorde at vi plutselig sto med en hel ekstra dag til rådighet i Loen. Det skulle være ukas varmeste dag, og vi var alle enige om at idag skulle vi kose oss. Vi skulle ta en liten hyggelig fjelltur, Nora (som ikke alltid er like gira som Karoline skulle få gave i suvernirbutikken), vi skulle ta en liten tur på stranda og så grille og kose oss siste dag med naboene.

Martin sa - Vi går den Kattanakken turen da!

Jeg glemte å Google og pakket for en liten koselig fjelltur…

Dette bildet sier alt, dagen etter Skåla opp nektet bikkja å gå en meter unødvendig. Det samme som Nora noen timer senere skulle gjøre. Men første to kilometerne hoppet og danset hun. Det var jo bare en liten tur. Skiltet opp sa 3,1 km…han som lagde det må ha vært drita full…

Første del av turen var koselig, grusvei innover mot Briksdalsbreen, opp til høyre og oppover mot fjellet. Vi hadde følge til og fra med 4 jenter som også skulle samme turen. De hadde ironisk nok latt være å bli med de andre jentene til Skåla for det var så ekstrem tur… men nå hadde jeg googlet vår tur og funnet ut at vi skulle gå opp ca 1400 høydemeter på under 3 km…

Etter å ha slåss oss gjennom tett krattskog fylt med halvdaue fluer (som omtrent ga meg hysterisk anfall) måtte vi krysse en heftig bekk og et par bratte snøbelagte partier…hvordan vi skulle komme ned igjen der orket vi ikke tenke på. Humøret i gruppen var nå betraktelig lavere enn på starten. Vi hadde delvis skjønt hvilket fjell vi skulle opp på, men som alle vet er det aldri toppen man ser…ikke i nærheten engang…

Etter et par timers gange sitter vi og lunsjer med det vi synes er en ganske så flott utsikt. Såpass mye har jeg skjønt, at nå må det være sjarmøretappen igjen, og prøver å peppe gruppa litt. Mens humøret er stigende kommer det to fjellgeiter (les to mannfolk i løpeshorts (!) og fjellsko) skliende ned snøen, jeg spør muntert hvor langt det er til toppen, de svarer like muntert - å dere er vel ca halvveis… (KRISE!!) . Jeg ser på han og sier, du tuller nå??? Ja…dere er vel kanskje litt over halvveis…

Jeg ser på Nora og skjønner at dette betyr trøbbel, som 13 åringer flest har hun ikke utviklet den sterkeste psyken enda og dette var ikke bra nyheter.

Vi begynner å gå litt til oppover og plutselig oppdager jeg Nora godt plassert bak en stein i ly for vind og vær…Jeg blir her!

Jeg hører på stemmen at hun har bestemt seg, men prøver å lokke og lure likevel. Men nei, så langt men ikke lengre! De andre er nå et godt stykke foran meg og jeg skynder meg videre. Stien fører meg inntil fjellet og oppover. Luftig klatring og det slår meg, dette er ca like bratt som på via ferrataens første del…bare uten sikring. Jeg tar igjen de 4 jentene foran meg og prøver meg på en vits «ja dette var litt av en klatring, tenk hva som skjer om man glipper…» . Hun bakerste snur seg og ser på meg med mord i blikket, «så lar du det ligge!» Hrmm javel, jeg kravler fort fordi henne og fortsetter oppover. Etter ca 10 mins relativt heftig klatring åpenbarer Kattanakken seg….OMG! En så skjult diamant! Ikke hadde jeg hørt om dette fjellet, aldri hadde jeg fullført første halvdel gjennom det grusomme krattet og over den råtne snøen om det ikke hadde vært for Supermann. Men da hadde jeg heller aldri fått oppleve dette! Som Karoline sa til meg, det er belønningen for alt strevet opp bakken. Og det var så sant! Men Nora satt nede og fikk aldri se dette! Vi skyndet oss etter Supermann som allerede sto øverst på toppen av Kattanakken (eller det vi faktisk trodde var toppen men som Supermann seff fant ut at det ikke var, og dermed må hele turen taes en gang til senere…).

Toppen av Kattanakken ga oss en helt vanvittig rå utsikt til Briksdalsbreen, eller faktisk Jostedalsbreen fra begge sider, vi så hele Oldedalen, og ryggen var akkurat så smal at det ble spennende, men samtidig bred nok til at den føltes trygg. Supermann bestemte seg for å løpe ryggen helt i enden, mens Karoline og jeg snudde tilbake til Nora. Etter ca 5 mins gange kunne vi se helt i enden av ryggen og en liten rød prikk åpenbarte seg. Med masse temperament fra pappa og stahet fra mamma, men iblandet en enorm dose godhet, hadde hun etter en stund klatret etter oss og ventet i enden. Tårevåte øyne og en svett barneneve fyllt med steiner som var kakket løs fra fjellet møtte oss. En god klem senere så snudde vi og gikk turen tilbake langs Kattanakken. Dog gikk vi ikke helt til toppen, men langt nok til å få nyte utsikten og få tatt obligatoriske toppbilder av alle

Litt harde fakta om Kattanakken vs Skåla:

Høyde: 1458 moh vs 1843 moh

Lengde: 5 km (!) vs 7,9 km

Tid: 3 timer opp vs 3-5 timer opp

Terreng: - Kattanakken - relativt sparsom merking, små stier, kratt, bratt stigning med tidvis vanskelig å følge stiene og merkingen opp til selve ryggen.

- Skåla - godt merket, fine lette stier å følge, fine steintrapper bygd inn i naturen.

Jeg vet at Skåla også er gradert som en krevende tur, men personlig vil jeg si at merkingen av Kattanakken som en svart tur med Ekspert er mer korrekt! En meget krevende tur, men for en belønning du får når du når toppen! Hvis jeg skal velge…jatakk begge deler? Skåla er jo et landemerke man «må» ga, men jeg likte Kattanakken bedre. Mye mer spennende klatring og utsikten var helt vanvittig. Pluss jeg er helt vanvittig fascinert av isbreen og ønsket om en tur på denne står høyt nå!

Våre klokker var ikke helt enige om avstanden men så hadde vi også beveget oss litt ulikt på toppen, men et sted mellom 12 til 12,5 km fikk vi, tid brukt 6 timer hvorav 4.17 var i bevegelse. Ikke helt etter planen men en perfekt avslutning likevel på ferien i Loen!

KlemMari

Dagens stjerne ❤️

Skåla opp - ENDELIG!

En av tingene jeg har på bucket listen min er motbakkeløpet Skåla opp. Spør meg ikke hvorfor, jeg har kun løpt et motbakkeløp i hele mitt liv, og det var smerte fra ende til annen. På Skåla opp skal man altså opp 1800 høydemeter, og jeg tror vel ikke helt jeg har skjønt hvor mange høydemeter det er heller…

Så - som jeg skrev i forrige innlegg - i år ville jeg reise til Loen og gå Skåla. Så skal jeg vurdere om jeg fortsatt vil løpe løpet…og ja - nå er jeg veldig usikker.

Jeg skal ikke nekte for at stemningen og formen i team Weiders begynner å bli litt preget av dårlige senger, festing til langt på natt på camping plassen her (ikke vi altså), lange turer, mange høydemeter sanket og alt dette i en helt syk tropevarme. Og nå skulle vi altså på ukas varmeste dag, bestige Skåla - 7,9 km opp, 1800 høydemeter og siste delen i råtten snø. Vi var klare!

Skåla opp starter på en grusvei som snart deler seg i enten grus videre eller en 200 meter kortere vei på sti. Vi valgte stien, ikke pga 200 meter kortere men pga sti er kulere å gå på! Og i det vi forlater grusveien begynner stigningen. Opp opp opp…etter under 1 km tenkte jeg allerede… «og her skal man løpe???» Vi jobbet oss jevnt og trutt oppover, med 4 barn i følge + tung oppakning holdt vi et rolig tempo, tok regelmessige pauser og spiste og drakk tett. Terrenget var fantastisk. Når vi kom oss over tregrensen, fulgte vi steinstier delvis naturlige, delvis laget i tråd med naturen i form av steintrapper formet av naturlige steiner. Vi lot oss imponere av vill natur, spesielt fossene og bekkene nedover var stri pga enorm snøsmelting.

Deilig å være på tur med Supermann, han er jo kjent for å pushe grenser, men samtidig viser han en kunnskap om naturens farer som gjør meg trygg. Ingen fikk gå i noen bekker eller fosser med fart i, vi fikk heller ikke trå på snø som kunne rase hverken over bekker eller på toppen der man kunne gå over en liten fjellrygg for å komme helt til topps. Dessverre dekket av snø og umulig å se helt hvor kanten var og da med fare for å rase ned. Vi har vært på mange «ekstreme» turer gjennom årene, men han er alltid min trygge klippe når det blir litt vel ekstremt.

Det store delmålet på vei opp var å bade i det lille vannet vi hadde lest om. Men pga relativt stiv vind oppover og nok et amatørgrep fra undertegnede med å ikke pakke vindjakker og ekstra tøy pga 30 varmegrader i bånn av fjellet. Glemmer alltid at det ikke er sånn på toppen…

En fleece i sekken = en varm Weider :)

Siste kilometerne opp til toppen var på råtten slush snø, før vi kom til siste innspurt. Det var da Nora satte seg ned og sa det var ikke så nøye med toppen. Haha men alle skulle opp, så vi føyset henne videre. Siste kilometeren opp var fantastisk, opp en svær steinrøys med trapper bygget hele veien opp. Det som så ut som tung klatring var relativt enkel (!) spasering. Og toppen skuffet oss ikke!

Stort øyeblikk for meg å endelig kunne ta på Skåla tårnet!

Returen er nesten verdt et blogginnlegg i seg selv. Men kort fortalt ofret naboen plastduken sin og delte den i flere biter så vi kunne ake ned alle bakkene fra toppen. Tipper vi kvittet oss med rundt 800 høydemeter på rundt 20 mins. Og i bånn seilet vi nesten rett ut i det vannet Karoline drømte om å bade i. Og seff måtte alle uti!

…om jeg skal løpe Skåla opp senere….usikker…veldig usikker.

KlemMari

Via Ferrata Loen

Herregud for en ferie vi har. Jeg har vel spammet ned insta rimelig mye om dagen men jeg bobler over av helt syke sommerminner allerede!

De to siste dagene har vi tilbrakt hengende i en fjellvegg inne i Loen. Målet mitt med ferien da vi ikke kunne reise til Mallorca var å gå Skåla. Jeg har drømt om det fjellet så lenge. Egentlig er det på bucketlisten min å løpe Skåla opp, men jeg skal vente til ikveld med å si om det kommer til å bli en realitet eller ikke… Men Loen byr jo også på via ferrata som også har vært en våt drøm lenge. Og endelig skulle vi gjøre det! Vi måtte dele oss i to grupper pga Nika, så dag en klatret Nora og jeg, mens Martin og Karo skulle klatre dag to.

Like greit at jeg ikke skrev i forrigårs da Nora og jeg var ferdig med å klatre. Vi kom til toppen sykt høye på adrenalin etter å ha beseiret Tors Hammer. Via Ferrataen er delt i nivåer fra A til F. Ragnarok som er nivå F var stengt foreløpig, så Loen må nok belage seg på et nytt besøk fra Weiders. Men siste nivået E med Tors Hammer ble hauset veldig opp fra guidene. Ekstremt vanskelig, kun for topptrente osv. Jaja tenkte jeg stille, blir ikke for Nora og meg da…vi får strekke oss til å prøve nivå D. Jeg må vel innrømme at det tyngste til å begynne med var veien opp. Med en helling på 35% i 1,4 km var helt sykt tungt. Så da klatringen endelig begynte var det som en walk in the park!

Etter å ha lekt oss gjennom første del med nivå A-C, kom vi til et veiskille med valg om C eller D videre, vi var helt enige om at vi skulle prøve D.

Som egentlig forventet i hodet mitt gikk nivå D også greit. Ja det var litt mer luftig, litt brattere og litt mer utfordrene, men ikke noe vi ble skremt av. Dermed begynte vi i det stille å mumle om Tors Hammer. Som Nora spurte, hvor mye verre kunne det være?? Vi spurte en guide.

Meg:

Hvor mye hardere er det å gå Tors Hammer?

Guiden:

…ja du bør jo ha trent litt da (mens han skulte på meg)

Meg:

(inne i meg 😡😡😡) - eh ja, hva mener du med det?

Guiden:

…ja du bør jo ha litt klatreerfaring

Meg:

Ja…hva tenker du da?

Guiden:

…mer skuling og så ikke noe svar…

Så altså. Jeg har klatret en 6b inne, og anser meg selv som relativt ok trent. Men igjen blir jeg usikker da…er det virkelig helt ekstremt? Etter å ha snakket med et par andre guider og oss imellom, bestemte vi oss. Vi fikk med oss ikke mindre enn to guider som skulle hjelpe oss, deriblant en skikkelig fjellgeit av en kar som ikke leet på et øyebryn da vi sa vi ville prøve. Og så var vi igang!

Ruta startet med en travers med kun en line oppe og en nede. Videre bortover en loddrett fjellvegg som kulminerte i et lite overheng det man også måtte bytte karabinkrokene hengende i en arm. Krevende, men ikke umulig og jeg må si stoltheten over den lille apekatten min foran meg bare vokste for hver meter. Hun var helt rå, og selv da guiden sa «nå kommer det vanskeligste» hang hun fast som en edderkopp i veggen og klatret lett forbi. Det hele var over på 15-20 minutter men jeg må si at de minuttene var verdt hele prisen og all tiden vi hadde slitt oss opp dit. High five til hverandre på toppen og helt enige begge to om at nesten gang skal Ragnarokk beseires!!!

KlemMari

Spartan Global Virtual Challenge

Gooood lørdag fine folka mine! Jeg har tenkt på dette en stund, men ikke helt satt ut i livet… men plutselig dukket det opp en gylden mulighet til å bare gjøre det! Jeg regner med at dere savner alt like mye som meg…reisingen, løpene, folka, stemningen - ja bare alt.

Neste helg kjører Spartan igang med kanskje deres største event ever! De ønsker å lage et globalt virtuelt løp, og som Spartan ambassadør er jeg stolt av å få lov å hjelpe til å fremme dette løpet. Det kan jo gjøres overalt, hvor du vil og med ulike løsninger om du ikke kan løpe, og egenvektsøvelser som erstatter hindrene. Det koster ingen ting, men er du skikkelig gira kan du oppgradere påmeldingen til både Lockdown t-shirts og medaljer. Du finner alle detaljer HER!

I anledning denne helgen - 30-31.mai ønsker jeg å invitere dere til skogen min i et spesielt event nettopp for dette. I tråd med smittevernregler har jeg kun plass til 20 personer så det blir et koselig men forhåpentlig morsomt event. Jeg jobber i kulissene med litt ekstra til dere som kommer… Jeg har ikke alle detaljer på plass enda men hold av lørdag kveld fra kl 18 til 21 og søndagen fra kl 12. Du kan velge om du vil kjøre en sprintdistanse eller en superdistanse, men i tråd med Spartan sin ånd holder vi oss i skogen med litt bakker og deilig kupert terreng.

Selvfølgelig oppfordrer jeg ALLE i Norges langstrakte land til å bli med på dette eventet, men har du lyst til å bli med meg og leke i skogen min send meg en PM! Jeg har som sagt en limit på 20 personer så her er det førstemann til mølla (50 kr for å sikre påmeldingen)!

håper dere synes det høres kult ut - jeg gleder meg ihvertfall veldig til neste helg!

KlemMari

Higen etter det perfekte!

Igår kveld la jeg meg kl 0100. Alt skulle være perfekt! Alle sløyfebånd måtte strykes, etter en desperat jakt etter bunadsblusen min ble den vasket og strøket i siste liten. Pavlovabunn ble stekt mens jordbær ble renset og skjært i små biter, hjemmelaget potetsalat med gressløk fra egen «hage», plattinger i flertall var skrubbet, hus vasket, doer sjekket. 17.mai lys, servietter, pynt mm var kjøpt inn og lagt frem. Penserviset på…jeg kjente meg elendig fordi jeg ikke orket å legge på den hvite pene duken - den andre fikk duge…imens sjekket jeg Instagram, alle (!) la ut oppdateringer om 17.mairaton…alle skulle ut og løpe. Jeg burde også…kanskje jeg våknet tidlig kl 07 og rakk en tur? Det burde jeg jo få til!

Klokken ringer 0745 17.mai…jeg er død! Kroppen nekter å lystre, første tanken er at den løpingen kan løpe sin egen vei! Jeg elendige! På med første snooze, så andre og tredje. Kl 0815 drar jeg meg ned trappa og får ut flagget. Er styrelederen sin det som er 15 mins for sent ute. Hodet virker ikke enda og jeg går 3 ganger rundt meg selv før jeg kommer videre. To meldinger fra naboen på telefonen, skal bare…snur meg og skvetter. Der står hun med kaffekapsler til meg. Den perfekte dagen min hadde jo blitt helt ødelagt om jeg ikke hadde hatt kaffe til kaken min! Elendige!

Mens jeg spiser frokost med jentene, perfekt med roastbiff og toast hører vi korpset, det er bak huset! Vi løper ut, herregud for en vakker lyd! Jeg elsker korps…på 17.mai! De stiller seg på plenen og med en tåre i øyekroken hører vi på. Alle naboene er ute. For et øyeblikk, tenk at de hadde delt seg og gikk rundt og spilte i nabolaget, 5 stykk! Helt perfekt! Faktisk!

Gjestene kom, det lille nabolagstoget vårt gikk, elsk på det, korpsmusikk lød fra en litt spinkel høyttaler, ikke helt perfekt, men spillelisten jeg lagde kl 0030 om natten var fin, is, ja vi elsker, bilder (selvfølgelig) og så mat! Men først bilder! Og de må være perfekte! Både fordi jeg elsker bildene mine, men det perfekte livet må jo dokumenteres på SoMe etterpå! De vakre barna mine, bunaden, vi smiler om kapp med sola, ja og ikke glem bildet av sponsede produkter! Det kan jo tenkes man får bruk for! Ta et par ekstra! Og kaka - den MÅ dokumenteres - for den var så fin!!! (Nesten) helt perfekt, den bare brakk i to da vi snudde den på kvelden…men det ser jo ingen for den er dekket av krem!

Mat servert, ryddet opp, kake og kaffe servert, ryddet opp - perfekt dag! Så til jobb! Jeg skriver ikke så mye om jobb mer pga en guffen episode for lenge siden. Men jobben er en stor del av meg, jeg er stolt av jobben min, og den gjør meg til litt av det jeg er. Og akkurat idag underveis i rapporten fra dagvakten ble jeg kvalm! Det var som jeg fikk en knytteneve i magen…de ordene som ble lest opp om pasienten fikk det til å vrenge seg i hjertet mitt. Den perfekte dagen min…så viktig med strøkne sløyfer og perfekt kake. Nei…det er ikke så viktig! Det som er viktig er barna mine, familien min, vennene mine - at jeg er så uendelig heldig som har akkurat livet mitt! Jeg vet det så inderlig godt…men det er ikke alltid jeg tenker over det…i higen etter alt det perfekte! Men ikke alle har det perfekt, ikke alle har det i nærheten - og mange (antagelig alt for mange!) har det helt grusomt. Ja jeg tenker at grusomt ikke dekker det engang…

Så jeg håper du hadde en fin dag, en dag med de du har kjær og at du klarte å se forbi perfekte hårfletter, duker og middagsbord! Nå skal jeg sove…litt…før jobb imorgen. Jeg gleder meg til å gå tilbake, men frykter for det som kanskje venter…

KlemMari

Akkurat der…akkurat det øyeblikket ❤️

Slipp bena fri!

Idag latet jeg som jeg var Rea Kolbl! Antagelig en fornærmelse mot henne, men har ikke alle vært der an gang eller fler? At de har forbilder som motiverer og inspirerer? Uansett hva det måtte gjelde! Jeg er f eks aldri så rå på intervaller som når jeg ser Johaug og co herje på TV om vinteren. Hodet opp og brystet frem, og jeg føler meg som en million der jeg raser avgårde på mølla mens de hamstrer medalje på medalje!

Rea har jeg hatt gleden av å møte flere (?) ganger, jeg har smalltalket med henne opp slalåmbakkene i Åre og hørt henne prate i Lake Tahoe. Hun er så uendelig rå og så fantastisk ydmyk. Så med sol og 14 grader dro jeg på meg en liten hotpants, en spartan t-shirt og satte på meg lynraske briller. Rea løper alltid i hotpants come rain or sun, ja i snø og for den saks skyld. Det er jo så superdigg å løpe i, men nå er vel Rea fortsatt i tjueårene og ser smashing ut, mens jeg er absolutt ingen ungfole lengre… men likevel - idag var det meg mot naturen, i akkurat passe antrekk og med Supermann dansende foran meg. Varmen slo opp mot oss fra solvarme stier i Rælingskogen vår. Vi løp forbi vann etter vann, jaktet en krone her og en krone der, plumpet i myr etter myr, men ristet av oss gjørma like fort som den kom opp i skoene våre! Idag var en god dag! Jeg snuste inn alle skogens nytelser mens jeg i hodet mitt var (nesten) like rå som Rea, jeg var tilbake i Lake Tahoe og foran meg løp Trailmaster Hammond! En av de råeste menn jeg har møtt, men heldigvis - ved enden av turen var jeg til syvende og sist «bare» Dronninga av Rælingen, og kongen min var Supermann og min aller beste løpekompis idag❤️

imorgen - ja da venter intervaller - og antagelig litt ris av coach Marie for dagens kronesanking ga meg nok litt syre i kroppen, men mandag venter strieskjorta og ikke noen åpning for løping, så bær over med meg Marie🤷‍♀️

KlemMari

Så var det denne rumpa da!

Sponset innlegg!

Jeg vet ikke om det finnes noen som kjenner meg der ute som ikke har hørt om rumpa mi! Verdensberømt faktisk;) Men egentlig er det vel mer hamstringen som er problemet, hamstringfestet som gjør at smertene setter seg opp mot rumpa og jeg klager på den. Mange kloke hoder har bedt meg om å trene litt alternativt en periode, men dette har jeg altså ikke vett til, og ergo blir liksom ikke ting helt 100% bra. Jeg burde løpt mindre, tøyd mer og gjort mer rehab-øvelser! Absolutt. Men istedet har jeg funnet meg en duppedings som ikke bare hjelper rumpa mi i å bli bedre…den gjør så uendelig mye mer!

La meg prøve å fortelle litt om den bioelektriske teknologien til MiTouch fra Nurokor:

MIKROSTRØM STIMULERING

Stimulerer kroppens naturlige prosesser som hjelper med å reparere musklene våre, reduserer smerte og betennelse betydelig, og forbedrer funksjonstap ved muskelskader.

MSS hjelper proteinsyntesen og øker produksjon av ATP (Adenosintrifosfat) som lagrer energien vi trenger for omtrent alt vi gjør.

NEVROMUSKULÆR STIMULERING

Fysioterapi designet for å avspenne muskler og forbedre sirkulasjon, raskere restitusjons- og rehabiliteringsprosesser og forbedrer muskelstyrke og utholdenhet.

NMS-formuleringene stimulerer musklene til å produsere peptider og proteiner som er nødvendig for en normal kroppsfunksjon.

PERIFER NERVE STIMULERING

Hurtigvirkende smertelindring som er naturlig for kroppen, for alle typer kronisk og akutt smerte.

Vitenskapelig formulert bioelektrisk behandlinger som nøyaktig treffer smertemålet ved å blokkere smertesignalene som går fra ditt sentrale nervesystem til hjernen.

Så hva betyr alt dette? Og hjelper det er det mange som spør meg! Som jeg allerede har nevnt er det mye annet i tillegg som også bør gjøres, men jeg tør nesten påstå at denne lille maskinen har endret livet mitt som løper. Når man er i sine beste år (!) som løper er det mye som røyner på…i tillegg til en vond hamstring, har jeg slitt mye med vonde knær, akillessene murrer litt innimellom, som intensivsykepleier er det ofte jeg er sliten i skuldre og korsrygg, og med heldig vinner at et par «mannelegger» er det ikke sjelden jeg har skikkelig stinne legger etter lengre eller hardere løpeøkter. Og Nurokor sin MiTouch hjelper meg med alt dette. Jeg har enda ikke fått testet ut alle funksjonene den har, rett og slett fordi døgnet ikke har nok timer, og jeg har mer enn nok å bruke den til allerede.

En time på sofaen med denne på knær og akilles fjerner faktisk den akutte smerten etter en løpetur. Og med et par timer på den på korsryggen slapper jeg godt av i musklene der. Hamstringen kjører jeg ofte i flere timer ved å starte nederst på hamstringen og jobbe meg oppover. Jeg kjører som regel da også ulike programmer i ulik intensitet. Akilles og knær kjører jeg som regel mens jeg slapper av i sofaen, men hamstringen er det ikke rent sjelden kollegaene lurer fært på hva jeg driver med, da jeg farter rundt med ledninger og det lille apparatet i lomma på uniformen. Ja jeg har til og med løpt med den, og bruker da programmet med mikrostrøm. Mikrostrøm kan forøvrig sammenliknes litt som å ta vitaminer fikk jeg beskjed om da jeg mumlet om at den var litt kjedelig med at man ikke kjenner noe. Og den kan dermed også da brukes underveis i treningsøkter!

Som jeg skrev er dette innlegget sponset, heldige meg!!! Men jeg hadde faktisk testet TENS før jeg ble kjent med Nurokor.

TENS er faktisk en anerkjent behandling for å redusere akutte og langvarige smerter. Metoden ble utviklet på 70-tallet etter at Melzack & Wall beskrev gatecontrol-teorien (portteorien) i 1965. Et TENS-apparat er lite, bærbart og batteri-drevet. Det kan benyttes både av helsepersonell eller av pasienten selv.

Jeg har nevnt denne behandlingen både for leger på jobben og for fysioterapeuten som har hjulpet meg enormt mye før, og begge faggruppene anerkjenner denne behandlingen. Så igjen er jeg evig takknemlig for samarbeidet med Nurokor Norge - og fortsetter både løping, styrke og hindertrening koblet til strøm.

Har du spørsmål om dette bare skyt i vei så skal jeg svare så godt jeg kan, og føler du deg fristet til å prøve har jeg fått lov å dele koden Mari10 med dere som gir 10% rabatt på Nurokor Norge sine produkter!

KlemMari

Vil du løpe med meg?

Det er så mange søte der ute, og jeg er så uendelig glad i dere. Og så mange spørsmål om vi ikke kan løpe en tur sammen… Jeg prøver å forklare stresset det genererer inne i meg - “ikke tull da”, “Du er jo så god form”…men vet dere, det er ikke helt sånn. Jeg tror jeg fikk et lite psykisk traume langt inne i skogen da jeg ble forlatt for en Vangen-bolle. Jeg har ikke fortalt dere det, men jeg fant ut dere og da at min verdi ble målt i Vangen-boller, og bollene vant over meg. Det er en person jeg alltid har tenkt at det er greit å løpe med, men når til og med han sier “Nå er det for stor forskjell på oss, vi kan ikke løpe sammen mer”…ja da var det som å få et slag midt i magen. Han som alltid løper frem og tilbake som en bikkje, sanket flere kilometer mer enn meg, pratet like fornøyd opp alle bakkene, “nå er vi snart fremme”, “bare opp denne bakken her nå”…”ja også over denne kneika”, “nå er vi der straks”. Han forlot meg for en Vangen-bolle. “Du er så sykt treig!”, “du løper der og jeg løper her!”…og borte var han! Det skal sies at jeg rakk Vangen-bollene jeg og før det stengte, og jeg løp ikke 5 km på en time, men mer sånn 7’isj…

Jeg er på Strava, jeg er på Garmin, jeg blogger for Runners world Norge og leser om løping. Og ikke minst er jeg sammen med en nerd som leser alt mellom himmel og jord om trening, og er dønn ærlig fra levra og ut. Ja litt sånn som Bjarte er, hvorfor er det noen vits å pynte på sannheten? Det er av sannheten vi lærer av og evt kan gjøre noe med ting. Og som alle andre så sammenlikner jeg meg med de beste, noen får sine setbacks av Instagram, andre av Strava, andre igjen av “Skal vi løpe en tur sammen?” …nei jeg tror ikke jeg vil det, ikke nå, kanskje senere en gang, kanskje når jeg plutselig får det for meg at jeg er en råtass og har glemt hvordan virkeligheten er. Men nå, nei nå tror jeg at jeg må kjøre mitt eget løp, intervaller på bane og i bakken min i Marikollen - og ellers vimse rundt i skogen på egenhånd.

“Når dette er over utfordrer vi dere til en langtur i skogen vår”…nei dette året blir uten OCR konkurranser for min del og alle andre sin ser det ut som, og da orker jeg ikke flere “Endelig slo jeg deg Mari”. Mari må surre litt alene nå.

KlemMari

Målet er alltid sex!

…eller seks da :) hehe endelig tilbake igjen med Gulløkta! Har ikke løpt gulløkta siden jeg ble syk i mars og det kjentes idag for å si det sånn. Egentlig skulle jeg ha 8 drag a 1000 meter. Men må innrømme at motivasjonen til å løpe intervaller ute har en rimelig høy dørstokkmil for min del. Da er det alltid godt med treningsavtaler - idag med to gode naboer. Jannicke prøvde seg med 3 x 1000 meter…altså - seriøst??? 3 drag! Nei - som jeg sa til henne - man må alltid ha et minimumstall, mitt er 4, da som regel satt i sammenheng med bakkeintervaller (den berømte 4 x 4 vet dere!). Alt over minimumen er bonus! Så vi ble enig om 5 drag…men da vi var ferdig med 5, var vi skjønt enig om at 6 hørtes mye bedre ut! Så da ble det 6 x 1000 meter idag. Sykt digg og endelig applaus fra Garmin igjen!

Elsk på sånne topper, elsk på sånne økter. Og idag trengte jeg det så sykt! Den siste tiden har jeg kjent humøret tynge, ikke pga Corona og hjemmeslit…men å se alle løpe og prestere så bra på både Strava og Insta! Så idag var det ekstra deilig å komme seg ut litt å få beina igang!

KlemMari

Følelsen av fart i beina og 6 x 1000 meter

Japanske fluffy pannekaker

Hei Nora her

Jeg har endelig fått sjansen til å skrive på OCRNorway bloggen og da skal jeg bruke muligheten til å vise dere hvordan man lager verdens beste pannekaker. Og dette er ikke bare hvilke som helst pannekaker, dette er Japanske fluffy pannekaker. 

Dette trenger du: 
4 eggeplommer 
3 ss sukker
1,2 dl melk
100 g mel
1 ts bakepulver 
1 knivspiss salt
4 eggehviter 
Smør til steking

Sånn her gjør du det:
Miks sammen alle ingrediensene unntatt eggehvitene, til du får en glatt blandling.

Miks eggehvitene i en egen bolle. (Den må være helt ren og tørr, ellers vill ikke hvitene bli stive). Pisk ved lav hastighet til eggehvitene skummer, øk så hastigheten. Pisk til du kan snu bollen over hodet uten at eggehvitene faller\renner ut.

Brett forsiktig eggehvitene inn i pannekakerøren. Alt skal være godt blandet, men rør så lite som mulig. Stek pannekakene så raskt som mulig slik at du beholder mest mulig luft.

Finn frem en stekepanne og ha den på middels varme. Bruk gjerne en isskje, da er det enklere å få lik størrelse på pannekakene. Ellers kan du bruke en stor skje.  Legg på 4-5 pannekaker om gangen.
Ha helst på et lokk, slik at du får jevn varme. Stekes noen minutter på middels\svak varme til pannekakene er gylne. Snu pannekakene, ha på lokk igjen og stek dem ferdige. 

Serveres med en gang. Jeg liker de best med friske bær eller melis, men du kan ta på det du liker!
Tusen takk for at jeg fikk lov til å poste her! Følg meg gjerne på instagram: @ocrlittleprincess. Og kommenter gjerne hvis dere vill høre mer fra meg eller om jeg burde begynne min egen blogg der det kommer matoppskrifter, trening og turer.

Med mange klemmer fra Nora!

Historien om to mennesker….

Det sies at man aldri skal skrive noe når man er full av følelser, på den annen siden så tenker jeg at av og til er det nettopp det man må. Og ihvertfall nå, idag! Jeg blir så innmari sint av og til…ekstra sint idag!

Jeg har løpt hinderløp i Norge og forsåvidt i store deler av verden siden 2013. Og jeg har sett mye! Jeg har hørt mye. Og jeg har opplevd mye. Følelsene mine for hinderløp og kanskje spesielt menneskene bak er over gjennomsnitt høye, antagelig så høye at noen mener det grenser til det ekstreme. Men gjennom mitt engasjement til hindersporten har jeg blitt kjent med arrangørene bak veldig mange løp. Jeg vet hvordan de aller fleste løpene vi alle er så glade i driftes i stor grad på dugnadsånd fra et fåtall mennesker! 2-4 personer som i tillegg til sin egen faste jobb som gir de mat på bordet, i tillegg til familie og barn, i tillegg til egne interesser har valgt å bruke av sin dyrbare fritid å arrangere hinderløp for oss.

Hinder skal bygges, transporteres ut i løypa og rundt om kring, ofte gjøres dette kun av arrangørene selv, samtidig som de skal dele ut startnummer, svare på 1000 spørsmål og løypa skal merkes opp. Så skjer det alltid noe, i Oslo elsker marka-folket å plukke ned merkingen som er satt opp i siste liten kvelden før dagen, så må løypa merkes opp på nytt! Idrettslag eller frivillige som skal hjelpe til dukker ikke opp. Ofte har arrangørene sovet 1-3 timer om natten til et løp om de er heldige. Så skal de fortsette jobben.

Jeg har stått hjelpesløs og trøstet gråtende arrangører fordi premier til et løp har uteblitt i siste liten, og penger til å kjøpe nye er ikke-eksisterende og de har handlet av private lommer på Rema1000 en time før start.

Vanntanker begynnner plutselig å lekke gjennom natten så vannhinder plutselig ikke er der mer, hinder må stenges av x antall grunner, ikke alltid godt mottat av deltakerne, tidtakingssystemer svikter så deltakerne ikke får tidene sine - men de «proffe» systemene koster masse penger…tidtakingspersonene har dobbeltbooket og møter ikke opp, frivillige møter ikke opp så hindervakter uteblir - folk finner på finurlige måter å jukse på, hvorpå arrangørene får kjeft for ikke å ha orden i rekkene. Selvfølgelig regner det alltid (!) natten til et hinderløp, og mens vi deltakerne sitter og skrøner under tak og drikker vin mens vi venter i spenning på morgendagens løp, kjemper arrangørene en hard kamp mot kulda, gjørma osv for å få alt i stand for oss. Og smiler like blidt uansett hva vi stiller av spørsmål og krav når vi skal løpe. En forsinkelse skjer og vårt ego blir rystet fordi vi er jo klare til å løpe, fysj og fy!

Jeg skriver historien om to mennesker, da med hint til Robert og Matilde, grunnleggerne av Barskingen som igår tok det tunge valget om å avlyse årets løp. To mennesker som selv aldri har løpt et hinderløp, men som ønsket å lage noe gøy for oss. Og på kun noen få år har de blitt et av Norges mest populære løp. Og idag hagler kritikken mot dem. Dette kunne likegjerne vært historien om menneskene bak X-run, Viking race, Wox, Bootcamp Hønefoss, The Beast, Navy race…og mange fler. For noen dager siden trykket Wox publiser på avlysningen av sitt løp i Skien, med tårer i øynene og en knute i magen. Heller ikke de refunderer pengene men tilbyr at vi kan løpe i Trøndelag. Vi sier tusen takk for tilbudet, men likevel er det ikke sikkert de klarer seg. To personer også der som vil gi oss et bra løp. Og som kanskje ikke overlever til 2021. Det samme går igjen i alle løpene, ildsjeler som brenner for å gjøre en dag mest mulig minnerik for oss, de vil gjøre alt for oss, gjøre oss mest mulig fornøyde. Og i alle løpene går det samme igjen, en kjempestor personlig dugnad.

Jeg føler meg priviligert som har fått æren og gleden av å bli personlig kjent med alle disse fantastiske menneskene som ofrer så mye for oss…jeg skulle bare ønske dere alle visste det samme som meg…de har gjort en kjempedugnad for oss i mange år…nå er det vår tur å gi tilbake!

Dere er verdens beste!

Virtuelle løp!

Mens de aller fleste løp og arrangementer blir avlyst fra dag til dag nå, og mens treningssenter, idrettsparker og idrettsanlegg stenges ned er det heldigvis nye ting som skjer. Vi blir utfordret til å holde oss i form på nye måter, for mange av oss handler det bare om å omstille hjernen litt (det kan være vanskelig nok), SATS har livesendinger, instagram har eksplodert i tusenvis av hjemmetreningsvideoer - og virtuelle løp og konkurranser lanseres. Spartan race har hatt virtuelle Challenges før, men nå kommer også Runners World med virtuelle løp man kan melde seg på - og YEAH - man får til og med medalje!

Foreløpig er det en løpschallenge - Mil etter mil i april - enkelt og greit om å gjøre å sanke flest mulig kilometer (eller mil) i april, du velger mellom 3 distanser 42, 150 eller 300 km, og et løp - Langfredagsmaraton - her kan man velge mellom å løpe et halvmaraton eller fullmaraton. Kult? Jeg skal helt klart i hvert fall delta på den første challengen, men kanskje tillater en dagvakt på langfredag også å kombinere det med en halvmaraton??? Det går jo ikke så fort med denne frøkna, men likvel, det burde vel være do-able!

Hva tenker du? Er du gira på litt ekstra motivasjon til å snøre på seg joggeskoene før eller etter jobb, eller i helga. Her styrer man jo helt etter egen form, men det er alltid deilig med litt ekstra motivasjon og kanskje en aldri så liten konkurranse mellom gode venner om hvor langt man kan komme. Satser du på 150 km i april måned må du løpe 5 km om dagen, men går du heller for 300 så får du virkelig kjørt deg med 10 km om dagen! Hvor “badass” er du? Kjenner jeg Runners World er det lov å gå de gitte kilometerne også!!! De skal bare fullføres!

KlemMari

Ps…og selvfølgelig oss geeker imellom, du finner de representative gruppene på Strava også! Så her får du ikke sluntret unna ;) 

• 150 km Challenge

• 300 km Challenge

• 42 km Challenge

• Langfredag maraton

• Langfredag halvmaraton

Hva nå...

Fredag hadde jeg en uggen følelse i magen da jeg gikk til jobb. Du vet litt den følelsen som om du skulle blitt innkalt til rektor når du var liten (ja den gangen man faktisk ble sendt til rektor)…Du vet ikke helt om du har gjort noe galt, eller helt hva du har gjort galt, og du er litt usikker om du skal få kjeft eller ikke…

Torsdag 12.mars endret liksom alt seg, nyheten om at alle skulle i karantene som hadde vært ute og reist - og med tilbakevirkende kraft, gjaldt plutselig oss også…vi skyndet oss å handle litt (!) som resten av hele Norge også, og benket oss foran tv. Det var surrealistisk. Og mindre surrealistisk har det ikke blitt. De to ukene ble brukt til å pusle rundt hjemme, trene litt, være syk - såpass syk at jeg ba om å bli testet -  heldigvis negativ da - og holde oss oppdatert på verden. Ja og jobb da. For der skjedde det så mye, og jeg var ikke med, ikke delaktig - jeg følte meg litt som en svikter. For en snau uke siden skrev TV2 en liten snutt om “Korona-skammen” min, og jeg tror det var den som murret i magen min på vei til jobb.

Hvordan skulle det bli å komme tilbake, hva ventet meg? Både kollegamessig og arbeidsmessig… “Det er blitt litt annerledes der…” fikk jeg høre av ei kollega, jeg tok heisen med enda kvalmere følelse i magen, sviker…og gikk litt duknakket inn på avdelingen. Jeg ble møtt av en lang gang, det var bygd mange nye sluser, et bredt gult merkebånd delte korridoren i to…inn på vaktrommet - og ble bare møtt av blide ansikter og smil “Hei, så godt å ha deg tilbake!” …klumpen i magen forsvant som dugg for sola. Fortsatt følte jeg meg som en newbie da, så mye nytt som var skjedd, nye rutiner, nye prosedyrer - men likevel - samme fine jobben min.

Helgen er over nå, 3 netter er unnagjort, og jeg kjenner mindre og mindre på skammen. Jeg skal få gjort opp for dette også, det skal nok bli nok tid her på avdelingen. Det trengs nå. For mens alt jeg har skrevet opp i kalenderen min blir borte, hele min identitet kjennes det ut som - blir litt revet vekk under meg, er det et nytt fokus nå de neste månedene. Mange løp har blitt avlyst allerede, i dag kom nyheten om at også Barskingen har lagt inn årene, det gjorde ekstra vondt i hjertet, sammen med WOX var Barskingen et av to løp jeg har så høyt oppe på bucket lista mi. Borte, vekk, skjer ikke i år…vondt, leit, urettferdig (ja jeg blir litt som en liten drittunge inne i meg, men skal ikke si det så høyt…det er jo så mye annet grusomt som skjer også…) - vi får se hva høsten bringer. Jeg krysser fingrene…kanskje blir det Spartan EM…kanskje ikke…forhåpentlig blir det Spartan VM…i verste fall ikke det heller. Kanskje tur til England…kanskje ikke… Skal jentene få se New York i oktober? …bare tiden vil vise.

Vi har bare en ting å gjøre nå, ta vare på hverandre, vise godhet og være rause med hverandre - vi løper i skogen, kjører bootcamps på plattingen, henger, dingler og ler. Og i mellom det kler jeg meg i min uniform som jeg disse dager er ekstra stolt av å kle meg i, identiteten får skifte litt nå fra hinderløper til intensivsykepleier igjen. Det er det som er viktig nå.

KlemMari

Mens jeg ligger her på sofaen…

Først må jeg få lov å si tusen takk til alle dere som gjorde dagen til Karoline perfekt! For den ble faktisk det! Jeg var ute og fisket litt om ikke dere kunne hjelpe til, og med et ras av kjempekoselige hilsninger på nett, men alle i klassen som gratulerte på websamlingen de har om morgenen, med flere som kom på døra med behørig avstand (!) med gave - så toppet det hele seg på kveldinga. Såpass sent fikk jeg plutselig en telefon at jeg tenkte, hvem er det her da! «Mari, er du hjemme? Kom ned da!» sagt i et pust og et sånt tempo at jeg rakk ikke kjenne igjen stemmen. Mumlende gikk jeg ned trappa og åpnet døra, ballonger, fanfare og bursdagssang var det som ventet meg!!! «Hent Karoline da!»…det var Vibeke på jobben. Herregud, jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte og Karoline skjønte jo ingenting. Hahaha men vi som kjenner Vibba vet, sprøyte gal og snill som få! Hvem andre kunne funnet på dette!!! Og hun hadde jo ikke bare blåst opp ballongene og gått en liten tur, neida hun hadde tatt med datteren, godteri, ballonger og kjørt hele veien fra Oslo for å glede Karoline! Vel Vibeke, dere var prikken over i’en, dere var glasuren på kaka, dere gjorde alt perfekt! Tusen tusen takk!!!

Ellers er det ikke mye å melde her gitt, slått ut av et snørr og hostevirus ligger jeg bare på sofaen og ser på alle som driver med hjemmetrening, sykt irriterende, men sånn er det nå. Når jeg leser om de som har fått coronaen skikkelig så skal ikke jeg klage! Fortsatt ikke i form til noe burpees her, men litt bedre dag for dag nå. Men jeg må innrømme at det er rare dager, jeg tar livet knusende med ro i karantenen min. Jeg pusler rundt og rydder og vasker litt i det lille hjemmet vårt, kjenner hvor godt vi har det, nyter det å bare være. Kanskje mer takknemlig nå enn noen gang for den lille familien vår, jentene våre som jeg bare elsker så uendelig høyt, det er godt bare å være…oss…sammen. Godt å slippe alt stresset. Selvfølgelig er det trist og tragisk med alt som skjer, med alt som ikke blir noe av, men likevel kjente jeg en ro jeg ikke har kjent på lenge når alt ble strøket av kalenderen de neste to ukene. Ingenting å gjøre, bare være. Bare oss 4.

Likevel følger jeg med, kollegaene mine, korona minutt for minutt på VG, oppdateringer på face. Ingen klager, men jeg leser mellom linjene at det er mye, jeg leser at ting er endret, og jeg lurer på - de sier at en dag blir det bra igjen…når blir det bra igjen. På sofaen min er alt bra, men på torsdag skal jeg kjenne på det, det nye livet. Jeg nyter hvert minutt med jentene mine nå, og jeg lurer på hvordan det blir de neste ukene og månedene. Dette er bare starten, nå er jeg 100% der for de, men hvordan blir det videre. Supermann er satt i ny turnus, som krever sitt, og hvordan blir det med meg? Hvordan blir tiden fremover, rart å ikke legge planer, rart å ikke vite, hva kan vi glede oss til? Det er rart, skremmende og veldig veldig spesielt…

Ta vare på dere selv alle fine❤️

KlemM

Ikke glem å le!

«Den verste bursdagen ever!»

Det er mye som er «det verste» om dagen, og jeg lover jeg skal gjøre mitt ytterste for at denne dagen ikke skal bli den verste for jenta mi! 17.mars 2020 blir antagelig en bursdag hun kommer til å huske for resten av livet, «jeg hadde gledet meg til å være på skolen!» Tårene rant nedover kinnet hennes…istedet er vi i karantene og må gjøre det beste ut av dagen her! Uten ballonger og masse gaver for jeg trodde jo jeg hadde hele verden av tid som vi alltid tror vi har…helt til vi plutselig ikke har det og vi ikke får kjøpt gaver, ballonger, fine kort og fancy sløyfer!

Jeg vet det er mange der ute som er glad i henne, hjelp meg idag å gjør dagen til Karoline så fin som hun ønsker seg, 15 år er hun blitt idag, stor sterk og en vakker ung kvinne. Konfirmasjon til høsten som vi krysser fingrene for, VM i hinderløp hadde vi planer om…vi får se om det blir sommer ferie, men om noen få minutter har hun bursdag, hjelp meg å la 17.mars 2020 bli en fantastisk og helt uforglemmelig dag, send henne en hilsen, legg igjen en melding!

Gratulerer med dagen jenta mi!!! Jeg er såååå glad i deg!

KlemMamma