Dagen er snart over og som blogger er det krise å ikke ha klart å komme med et innlegg før kl 22 på kvelden...men vet dere...i dag har jeg forsøkt å gjøre de rette valgene. Jeg har hatt dagvakt på jobben, og hadde akkurat en slik vakt jeg bare elsker - når du går hjem fra jobb med god samvittighet og føler du virkelig har gjort en forskjell for noen. Selv om det dreier seg om små bagateller. Men vet dere, av og til er det de små bagatellene som gjelder! Ja for noen kjennes det kanskje ikke som en bagatell selv om det kjennes sånn for andre. Men jeg tror det er akkurat slike vakter som i dag, som gjør at jeg virkelig elsker jobben min!

Som et del i den desperate planen min om å få til den treningen jeg har planlagt hver uke, syklet jeg til jobb, parkerte sykkelen og jogget hjem. Men for et smalt lite helvete det ble...tanken med langkjøring er jo å holde et lavt tempo, lav puls og pratefart...jeg jobber fortsatt med å omstille hodet mitt til dette...men må innrømme at motet synker i takt med farten og blodsukkeret ettersom kilometerne går. Det var et nydelig joggevær, det var mildt og fint, jeg hadde deilig tøy på meg, bra sko, en ny løpesekk og alt skulle være knall - men seff er også hodet dust med tanke på at jeg trodde jeg ikke trengte noe energi før avreise...med det resultat at når jeg vippet 7-8 km var jeg så utrolig sulten...det gnagde i magen...og de siste 5 km var ikke noe gøy...det ble mørkere, ryggen verket, jeg kjenner at kroppen fortsatt er sliten etter hele sesongen...og etter mange dagers jobbing. Jeg begynte også å tenke på de to som satt hjemme og ventet på mamma...det var vel noe av det som fikk meg til å holde tempoet oppe så jeg ikke uanstendig sent ringte på døra hjemme.

Men da var det slutt på Superwoman...jeg hadde store planer om finfin middag, rydde 3 etg og så kose i sofaen...men kroppen sa nei, energien var borte...og jeg måtte rett og slett innse at nå måtte frøkna hvile litt...så etter å ha fått i seg litt energi fra Proteinfabrikken som aldri svikter meg - tatt et varmt bad, hvilt litt til på sofaen, så klarte jeg etter hvert å få laget meg litt mat. Og først nå er jeg klar for innsats...men rett og slett, nå er det straks natta!

Og sånn er det av og til...jeg kunne godt lagt ut innlegg om finfin løpetur og alt bra...men vet dere - av og til er ikke alt bra, av og til føler man seg sliten, og av og til prioriterer man sofakos med to små i stedet for rydding og shining av hus. For meg er det helt enkelt det som er det viktigste - og det er viktig å være ærlig også...ærlig og ydmyk.

Men å gi opp..nei det gjør man ikke...i morgen er det hviledag - og tirsdag er det ny giv med intervaller og forhåpentlig mer energi!

KlemMari