Siden 2013 har vi stått på startstreken sammen, jeg har fått kyss og klem og dask på rumpa og lykke til. Vi har løpt ut sammen, jeg har sett den trygge ryggen hans forsvinne i det fjerne, for så å høre stemmen hans igjen når jeg kommer til mål. Han har løpt ved siden av meg de siste meterne til mål, pepper og maser om burpees og spyd og vegger og bakker - og gitt meg bjørneklem i mål og kyss med medaljen.
imorgen skilles våre veier...jeg står alene på startstreken, uten noen andre norske flagg i nærheten, jeg løper alene og kommer alene til mål. Sagaen må jeg fikse uten den ivrige stemmen hans om "kom igjen, du har den nå!". Rollene blir byttet og imorgen skal jeg være den trygge i mål, imorgen er jeg den som løper de siste meterne og pepper ved sagaen. Jeg som står med tørt tøy og drikke, jeg som kommer med seierskysset i mål.
Det er veldig veldig rart, men vi har hvert vårt mål imorgen, hver vår kamp å kjempe - men så tar vi den lange harde veien tilbake til hotellet og forhåpentlig skåler med både armbånd og ømme armer (og bein) i Frankfurt på kvelden!
Ønsk oss lykke til <3
KlemMari
