“Obstacle course racing is a gentlemans sport!”
“You are the elite - you are the example!”
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt innlegg om juksing i hinderløpssporten i hodet mitt.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært forbanna fordi folk ikke har tatt burpeesene sine i et spartan race.
Jeg vet ikke hvor mange ganger Supermann og jeg har hatt diskusjon om juksing og feil fremstilling av egen innsats i sosiale medier.
...rart at det skulle ta så lang tid før jeg fikk skrevet om det...og at jeg da skulle skrive om meg selv...
Til dere som leste innlegget mitt om det ultimate hinderløpet i Runners world forleden - så skjønner dere kanskje at det er en grunn til at Supermann og jeg ønsket å løpe Strong viking både som et rått hinderløp, men også som kvalik løp til EM. For da vi var i Nederland i mars, har jeg aldri vært borti et så rettferdig hinderløp noen gang. 3 forsøk på et hinder og så forsvant det nå så berømte armbåndet. Det var også en av grunnene til at vi valgte å reise til Roskilde i helgen.
Skuffelsen var derfor stor da vi snakket med arrangøren fredag kveld...det kom ingen dommere fra nederland, og ergo kunne folk "gjøre hva de ville". Litt bedre ble det dog på løpsdagen, vi fikk armbånd, med beskjed om at vi hadde 3 forsøk på et hinder - men det var ikke alle hinder det var hindervakter på, og klarte vi ikke et hinder var det opp til oss selv "å vise oss verdige vikinger" og legge fra oss armbåndet...jadda!
Stemningen i startområdet var elektrisk, og for et opplegg - jeg skal gi dere løpsrapporten i Runners World i morgen - men nå får dere mine tanker og følelser.... Vi kunne virkelig ikke fått en flottere dag, Roskilde og Danmark viste seg fra sin flotteste side og i sol og 20 grader løp vi avgårde. Jeg løp litt i transe i 20 km, jeg hadde bare et hinder i hodet og det var Gunnor! Jeg ville ha revansj, jeg ville vise at jeg kunne! Og underveis acet jeg de andre hindrene akkurat som kvelden før. XL tauet, Strong wall, 2 bars og alle de andre tunge hindrene. Sammen med fine Jessica heiet vi på hverandre og ga hverandre high fives i løypa. Helt til vi kom til sagaen. Jeg visste jo at det var minimal sjanse for at jeg skulle klare den - og jeg gidder ikke være noe annet enn ærlig på at tanken "når alle andre jukser, hvorfor kan ikke jeg også...." var i hodet mitt. For at folk jukset var det ikke tvil om... Men nå er det ikke snakk om dem. Sammen med Jessica og med Supermann, Lars og Siri på sidelinja og med linsa til foto-Moije rett i fleisen jobbet vi oss gjennom Sagaen. De hadde erstattet monkeybaren med to liggende hjul...så høyt montert at jeg ikke hadde sjans til å rekke opp - feil nr 1 - jeg tok jernrøret ved siden av for å komme meg til ringtraversen. Allerede her har jeg ikke fulgt spillereglene. Men nå sto jeg ved peg-en. Som jeg har jobbet for, men dessverre startet for sent å øve systematisk på. Jeg hadde god kontroll på de første hullene...men fallt ned et hull for tidlig til å svinge meg over.
Feil nr 2! Nå skal man egentlig begynne på nytt, men jeg hoppet opp på peg-en igjen. Problemet når "alle jukser" er at man har ikke tid til å gjøre ting rett. Hadde alle regler blitt fulgt og alle måtte startet om eller blitt fulgt opp, så hadde det ikke vært noe problem, men jeg ville spare minutter. Igang på peg-en igjen...kom til samme punktet...og i etterpåklokskapen så burde jeg ha hengt i høyre hånd der jeg er sterk nå, hvilt venstre og så tatt et peghull til. Istedet svingte jeg meg for tidlig...og bommet selvfølgelig. Supermann advarte meg med at jeg måtte ta et hull til, men jeg hørte ikke på! Idet jeg reiser meg, hører jeg meg selv si "Det er godt nok!" møter blikket til Lars som treffer meg i magen. Supermann sier "Du vet hva du gjør nå!" ...og så løp jeg! I mars klarte jeg ikke engang Wallhalla steps - men disse acet jeg nå - som 98 % av de andre hindrene! Da jeg står på toppen er det en ting som slår meg - jeg smiler ikke! Jeg vet at dette er feil! Men når alle andre... og hvem bryr seg egentlig? ....i mål møter jeg en rasende Jessica som er sint for alle som jukset! Jeg krympet meg ..."Jeg jukset og!" sa jeg...stille! "Det er annerledes" sa hun "Du prøvde peg-en!" ...men jeg klarte den ikke! tenkte jeg...
Jeg har skrevet til viktige folk og bedt om unnskyldning - da jeg møtte blikket til Lars så jeg en bunnløs skuffelse! Og det er viktig for meg å være ærlig! Hinderløp er en idrett i oppstart, reglene og veiene blir til ettersom vi gjør oss erfaringer. Kanskje er ikke "lille" meg viktig i den store sammenheng, men jeg vet at for noen er jeg også viktig, og jeg ønsker å kunne stå for det jeg gjør, jeg ønsker å kunne være stolt av mine resultater, og de skal være ekte og ikke tuftet på juks. Det er lett å la seg rive med, men det er egentlig deilig å kjenne at jeg ikke klarer å lyve! Jeg har vunnet kubber jeg skal ta med meg på gamlehjemmet og sitte å være stolt over - og om jeg så skal starte i Journeymann neste år hvis jeg ikke er god nok for vanlig start, ja så gjør jeg heller det enn å si "Jeg kvalifiserte meg til EM i helgen" - det overlater jeg forhåpentlig heller til Helle og Supermann å gjøre! Så får jeg fortsette å jobbe med mitt, jeg vet hva jeg er svak på, hva jeg må jobbe med - jeg har sett hva målrettet jobbing gir av resultater - og jeg har nå en hel vinter til å jobbe og bli en enda bedre hinderløper på!
KlemMari
