Shake it of baby-girl! Idag har jeg pyntet meg med både Scull-valley t-shirten min + armbånd fra teamrelayen på søndag. Det på tross av at jeg ikke har vært i nærheten av en eneste skalle. «Conquered» står det på den...hahaha var vel heller Scull valley som conquered meg, jeg kom meg jo aldri opp engang ;) Det var kanskje nesten den største skuffelsen i VM. Jeg hadde jo gledet meg så fært til å teste dette hinderet...
Men er man «tung i ræva» så er man 😜
Uansett...idag vil jeg bare dvele med det mest spesielle med disse to mesterskapene jeg har vært på siste måneden. Ja det er gøy å ha fått ha æren av å delta her, men det som er enda mer unikt å få oppleve er samholdet mellom atletene som deltar her. I VM var det 67 nasjoner med og jeg vil tro det ikke var noe mindre på Spartan world championsship. Og er det en ting som både coach Pain poengterte på lørdag og søndagen, og som Joe de Sena var stolt over - så er det undringen over hvor mye hat, sjalusi, diskriminering og rasisme vi lever med i hverdagen - mens når vi står skulder ved skulder på startstreken eller krysser mållinjen med hender løftet over hodet og kneler i mål - ja da er alt glemt!
»OCR knows no borders»
Nå om dagen er det store ting på gang i Spartan, og blant annet i Midt-østen postes det mange bilder fra møter om Spartan Race. Det har ikke vært så mange løp der nede, men i likhet med resten av verden så øker interessen og blant annet er et team der nede nå fra Uk for å hjelpe til. Utrolig spennende og det å løpe med jenter fra bl a Oman i Spartan var en uendelig stor ære for oss alle. Gjensidig respekt og kjærlighet var det eneste som preget helgen i Lake Tahoe!
Nå i helgen opplever jeg det samme igjen. Å stå på startstreken som Pro var kanskje å dra strikken langt, men spesielt å komme til monkeybaren på lørdagen er et av de sterkeste minnene fra Canada. Det hadde begynt å regne og da jeg kom dit sto det en klynge pro-jenter og fortvilet så på monkeybaren. Var det allerede her det skulle ende? Den var klissvåt av en liten regnskur og jentene sklei av som små unger på glattisen. Publikum jublet og heiet like mye hver gang en jente prøvde seg og ble like skuffet hver gang en datt ned. Det var så mye energi på et sted! Skuffelse, håp og øredøvende glede når noen klarte det. Regnet sluttet, og sakte med sikkert ble barene tørrere og tørrere for hver gang vi testet den. Litt og litt lengre kom vi, og det samholdet, den genuine gleden hver gang en konkurrent kom over tror jeg ikke mange skjønner hvor sterk er før de har opplevd det selv. At vi var 10-15 jenter som sto der i en god halvtime og samarbeidet tror jeg stemmer godt, og til slutt var alle over og ingen armbånd klippet...enn så lenge.
Jeg skulle aldri vært foruten disse magiske øyeblikkene, og er så uendelig takknemlig for at jeg har fått være med på dette!
KlemMari
Team-relay - kanskje det morsomste i både Lake Tahoe og i Canada!