At jeg aldri lærer...skal jeg få skrevet til dere må jeg nesten gjøre det med en gang. Mens kroppen er full av følelser og blodet bruser. Litt som når vi sender live på facebook (hvorenn harry det måtte være), eller kommer med spontane snap'er. Da er vi der, i øyeblikket, og alle opplevelsene er helt friske i minnet.
Men jeg var så sliten på vei hjem, bilturen fra Lake Tahoe til San Fransisco gikk forbi som en stille drøm, jeg satt og dormet det meste av veien, på flyplassen hadde jeg over 5 timer å vente alene men rastløsheten satt i kroppen og selvom mac'en var med (dog med en mus som ikke virket og dermed tok motet fra meg) klarte jeg ikke sette meg ned i ro. Takket være noen fine "nattsmertestillende" fra USA gikk flyturen hjem også som en drøm, jeg våknet kun opp innimellom og fikk vippet litt på bena og hendene så ikke blodproppene kom og tok meg, og siste reise fra København og hjem, gikk også forbi i en stille drøm. Jeg var sååååå sliten og tiltaksløs...og det har sittet litt i meg.
Det er alltid rart å komme hjem fra disse turene, men denne gangen, å komme hjem til jentene mine er så uendelig godt. De betyr så mye for meg, og jeg må innrømme at jeg kjenner på det å reise fra de igjen så fort. Canada banker på døren om kun få dager, det er ymse følelser i magen. Spartan World championsship var en drøm for meg, en opplevelse jeg har ønsket meg så lenge. Jeg har som sagt vanskelig med å sette ord på hele opplevelsen, men det beste med hele turen var nesten at jeg ikke følte på noe press denne gangen. Jeg dro for å ha det gøy, jeg dro for opplevelsen - og det var nettopp dette jeg klarte også. Man vil alltid prestere bedre enn hva man gjør, og det er selvfølgelig ting jeg kunne gjort bedre, hindre som burde vært satt, farten kunne vært høyere - men alt i alt er jeg fornøyd med egen innsats og ikke minst at jeg klarte å sette pris på opplevelsen sammen med de menneskene jeg var der sammen med.
Canada blir annerledes...jeg reiser ikke alene lengre, vi reiser en hel haug med flotte mennesker - flinke atleter som har jobbet målbevisst mot denne konkurransen. "Nå må jeg starte å trene!" sa jeg i juni da jeg ble overrasket på scenen under bryllupet til Tim og Camilla...og selvom jeg føler jeg ikke har gjort annet enn å trene hele sommeren, og konkurrert i mellom det - så føler jeg meg ikke klar. Multiriggen til Spartan beviste det, heng opp noen kuler og nun-chucker så er det kjørt, hang-ups og dermed stairway to heaven er ikke på plass, og jeg er 99% sikker på at jeg kommer i mål uten armbånd. Og jeg vet det kommer til å prege meg! Jeg kommer til å hate det, og selvfølelsen kommer til å gå i bøtta. Lagkonkurranse på søndag...hva om jeg blir den på laget som gjør at vi fullfører uten armbånd der og??? Utilgivelig!
Gahhhh...jeg reiser til Gøteborg på fredag...det blir en jentetur med to netter på hotell...og målet mitt er å jobbe med selvtilliten på hindrene slik at jeg i det minste reiser over dammen igjen med litt tro på meg selv. Tempo og plassering bryr meg egentlig ikke, tenk hvor stolt jeg var i april da jeg ble tatt ut til å løpe elite...det gikk den veien høna sparker...og neste år satser jeg heller på å starte med teamet og ha det gøy på turen! Nei denne helgen skal jeg prøve å kose meg med jentene, få øvd på hinder og jobbe med grepet - og prøve å nullstille hodet igjen.
Nå så...det var mange ord for en som er tom for ord, eller hva? Jeg gleder meg ihvertfall til å møte uendelig mange fine mennesker på turen til uka, og at opplevelseskontoen igjen blir proppfull - ja det er helt sikkert!
KlemMari
