God morgen alle fine! Nye uke, nye muligheter. For min del er turnusskriving i gang...og denne gangen må jeg forholde meg til livet helt frem til mai...det vil selvfølgelige si - Hvilke løp skal løpes og hvilke turer skal bestilles?

Nå må jeg innrømme at jeg har kommet dithen at jeg ikke egentlig vet helt hva 2018 bringer for meg. 2017 var et helt sykt og ekstremt år. Jeg har fulgt drømmer og skjebnens veier. Jeg har vært høyt oppe og langt nede, og ikke minst har jeg kjent på presset. Prestasjonspresset.

Og der er vi i gang igjen... Hvor skal du løpe, hvilke løp skal du løpe? Skal du til EM? Skal du til VM? Har du kvalet? Jeg har kvalet! Kval meg her og kval meg der...jeg blir nesten litt kvalt ;) Det virker som at det er det eneste som betyr noe for mange nå, og jeg vet ikke om jeg orker å være med på den dansen. Flere av arrangørene i Norge spør meg også...Du skal vel løpe ELITE? ...eh nei jeg skal ikke det... Ja men, skal du IKKE? Nei jeg skal ikke det! Jeg orker ikke, jeg vil ikke, jeg vil kjenne på gleden! Å være god nok til å starte elite, gir ikke nødvendigvis noe godfølelse!

I 2017 var jeg på mitt lykkeligste da jeg var i Lake Tahoe på Spartan World Championsship. Ja nå snakker jeg mot meg selv sier du vel...og ja jeg gjør nok kanskje det. Men Spartan World Championsship har vært en drøm for meg så lenge, mens f eks Agoge var mitt store mål for året. Og når drømmer går i oppfyllelse gir det en enorm lykkefølelse, mens når mål ikke oppnås kjenner i hvert fall jeg på en enorm nederlagsfølelse. Og jeg har blitt for gammel til å kjenne på nederlag og følelsen av å mislykkes. Å faile Agoge gjorde noe med meg, og da jeg var i Canada på OCRWC hadde jeg aldri noen ekte godfølelse...jeg visste jeg (etter mine øyne) kom til å mislykkes, jeg var forberedt, men likevel...å komme i mål, få medalje uten armbåndet i behold gir meg fortsatt en vond smak i munn - og jeg orker ikke det en gang til. Ja jeg kommer sikkert til å kvale igjen, og kanskje er både Supermann og jeg å finne i England i år under OCRWC 2018...men finner dere meg der, finner dere meg høyst sannsynlig i siste heatet - blant Journeymannløperne - og finner dere meg der, ja da finner dere meg sammen med min aller kjæreste, løpende for opplevelsens skyld - og for å være stolt over medaljen jeg får når jeg kommer imål!

2018 skal være året jeg løper utelukkende for å få godfølelsen, for å ha det gøy, og for å kjenne blodet bruse både på startstreken og ved målgang. Hvilke løp jeg kommer til å løpe i år er enda ikke spikret - klassikerne skal selvfølgelig løpes:

- WOX

- Barskingen

- Chicken Race (?)

- X-run

- Toughest Oslo

Jeg skal prøve noe helt nytt med Navy race der jeg selvfølgelig starter i Seal-gruppen, gleder meg til å teste noe helt nytt og håper de har noe på lur til meg!

Men jeg har en drøm - og den håper jeg at jeg får oppfylt. Det vil kreve Grit and determination, men utover det sier jeg ikke noe mer. Jeg vet i hvert fall selv nå hva som gjør meg lykkelig <3

KlemMari