For noen timer siden fikk jeg denne meldingen av et medlem av team OCR Norway... Den umiddelbare reaksjonen min var som vanlig - Hvordan kan du skuffe??? Dere aner ikke hvor uendelig stolt jeg er av dere alle - uansett prestasjonsnivå! Jeg er bare så utrolig stolt hver gang jeg ser en av dere i vesten, uansett hvor det er hen i verden. Å se dere alle på Bootcamp Hønefoss igår, å se dere hos Bjarte, å se dere på film i Spartan, å se bilder fra ...ja egentlig uansett hva. Jeg er stolt av dere, jeg er stolt av oss!
...men så slår det meg.... da jeg fikk meldingen hadde jeg vært ute og løpt i en snau time, og ca hver eneste gang føttene mine traff bakken var det som et mantra i hodet mitt...jeg er så dårlig, jeg er så dårlig, jeg er så dårlig... Jeg er så redd for å skuffe...
Altså...jeg er ikke det spøtt bedre enn de som sender meg melding og håper de ikke skuffer. For jeg vil jo ikke skuffe jeg heller....
Igår slapp UK løs de første gale eliteløperne på første sprinten i UK...og at både Connor Hancock og Tristan Steed sto på pallen var ingen atombombe...kult at Connor løp forøvrig! Men jeg var spent på jentesiden...det er liksom sånn at har man prestert bra en gang...ja så...mye vil ha mer vet dere... Jeg følger bl a Jade Skillen på instagram og etter å ha løpt bak henne ifjor og fulgt med på hennes trening i vinter var det ingen bombe at hun sto på pallen. Men over henne sto to jenter jeg ikke visste hvem var...NÅ vet jeg. Og jeg er livredd....eller for å si det sånn - de jentene er av et sånt league at når de står på startstreken så er det bare å la de løpe og så gå for beste plassering etter dem. Vi snakker sub 3 timer på maraton på begge to...haha latterlig fort. Men det er der vi snart er...sammen med at sporten vokser og de virkelig gode oppdager hvor gøy det er...ja da kan vi andre endelig begynne å bare ha det gøy. For plassering blir da umulig...
Men kommer det til å senke stressnivået mitt...neppe. Det blir litt som Toughest...det er umulig å slåss mot de beste...men utover det ønsker man best mulig resultat. Jeg hater å holde på sånn, det er slitsomt både fysisk og mentalt....Og jeg må gå i meg selv...selvom jeg sier til andre at de ikke skuffer...ja så vil jo ikke jeg skuffe heller...
KlemMari
Når man står på pallen med to råskinn av noen damer...ja da er 3.plass seier!