Det har ingenting med lyst å gjøre...

Gårsdagens intervaller var ikke spesielt lystbetonte kan jeg si meg enig i...ja med unntak av selskapet da! Det var helt upåklagelig! Herlige Mille, fineste Isaac og min egen Super-Lars møtte opp i Marikollen for å holde meg med selskap under gårsdagens bakkebootcamp. Og vondt var bare forbokstaven. Man skulle tro at to uker sommerferie med hvile, god mat, masse mat, i all hovedsak sunn og deilig mat, god drikke og godt selskap skulle gjøre susen for en knalløkt i bakken. Istedet følte jeg meg som en utdatert tråkkesymaskin fra 1800-tallet, mens de andre freste på som nymoderne, nyolja Husqvarna maskiner! Gahhhh motet sank til langt under null, og furteleppa hang i takt med sone 5 tallene på klokka mi. Dette skulle bli en lang dag. 

Plan: 

6 drag opp bakken med 10 burpees i hver "pause"

4 drag hele veien opp med 20 kg på ryggen, denne gangen i sekken som skal brukes på Agoge  

- jeg fullførte planen

Takket være Lars! 

ikke alle kom helt i mål i går, men herregud - galskapen var min og det er mitt valg å holde på i 3,5 timer. At min trofaste Lars står ved min side, er jeg evig takknemlig for, og jaggu trengte jeg det. For la oss gå til overskriften - "Det har ingenting med lyst å  gjøre", sitat fra Lars da vi satt og tittet på hverandre før siste draget opp bakken. Han hadde allerede sagt at jeg kunne gi meg, tiden begynte å løpe fra meg, og kroppen skrek til meg at nå holder det! Jeg sier "vi kan ta opp dit vi stopper ved løpingen (altså ikke helt opp)" Jeg bruker nemlig lovlig lang tid opp den siste kneika, der er det BRATT. "Men du må gjerne gå helt opp om du har lyst altså!" Og han gikk helt opp! Selvfølgelig! For han er helt rå! Og jeg...ganske rå! Fordi vi velger å gjøre det vi har lyst til! Og det vi har lyst til er å fullføre Ultrabeast med stil. Jeg aner fortsatt ikke hva jeg går til. Men jeg har lyst til å klare det, komme i mål, få klem av Supermann, sippe litt og håpe at jentene er stolte av mammaen sin. Og ergo har jo faktisk denne galskaptreningen litt med lyst å gjøre. Selvom det gjorde fyttigrisen så vondt der og da. 

Det syke var at burpeesporene våre var der selv etter to uker uten oss... 

Av og til er ord ubrukelige, og det er godt å ha en treningspartner som Lars, han er en mann av mange kloke ord, men av og til er stillhet også gull. Han vet hva jeg vil, han vet hva jeg skal - og når jeg fortvilet sier "jeg tror ikke dette går"...kun halvveis opp første draget i bakken...ja da var kun et blikk nok, og han vet utmerket godt at det er et helt uaktuelt utsagn. Det må  gå, det SKAL gå...det blir bare mye mye smerte på veien. Men jeg gjør det fordi jeg har lyst.

KlemMari