Herregud at 8 km kan generere så mye lykke! Ja ikke for det, jeg løper jo trægere enn en tønne med tjære og fjær, og pulsen hopper og danser i bakkene. Men likevel, jeg er igang! Kroppen kjennes endelig bedre ut, og etter en kjapp rådslaging mellom skal/skal ikke igår ble svaret SKAL, og jeg la avgårde på en aldri så liten løpetur. Helt uten mål og mening, helt uten soner og intervaller eller annen dokumentert løping. Jeg bare startet rolig, holdt pulsen nede i sone 2 i bakkene, og lot beina strekke litt på seg bortover. Enkelte vil nok uffe seg over minuttene mine i sone 3 - but hey - I dont care! For meg var det viktigste kun å kjenne at kroppen faktisk virker igjen!
Underveis løp jeg forbi en liten monkeybar også, og tok meg tid til et par runder der med fram og tilbake. Grepet mitt må seriøst skjerpes inn om jeg skal ha noe som helst i noen konkurranser fremover, men det stresser jeg ikke med enda...når jeg kommer hjem fra Agoge...ja da skal jeg begynne å stresse. Nå skal jeg bare nyte at kroppen er på vei opp og frem igjen!
KlemMari
