God lørdag alle sammen. Plutselig satt jeg her med et sug i magen. Etter å ha vært friidrettsmamma idag, og som vanlig tatt litt av...så kom suget. Jeg har filmet, tatt bilder, løpt ved siden av eldstemann de siste 200 meterne av 600 metern, presset to 10 åringer til å løpe 600 meter på tross av at de ikke ville (hvem vil seg vel selv så vondt??), tatt i mot to kids som gråt etter å ha hoppet skyhøyt av kruttlappistolen...og stolt skrytt til gud og hvermann av de. Stakkars alle som må høre på meg skryte av barna mine! Ja for de er ikke nødvendigvis gullkandidater i OL riktig enda...men med rett trening og utstyr kan de vel bli ganske gode??? For det er jo viktig å prestere er det ikke???
“Det viktigste er ikke å vinne, men at alle de andre taper!”
Eller hvordan var dette her igjen? Var det viktig å vinne eller å ha det gøy? Er det å prestere nødvendig for å ha det gøy??? Er det lov i dag å bli med i en konkurranse bare fordi man har lyst? Er det lov å drive med en idrett idag bare fordi det er gøy selvom man ikke har talent???
“Jeg har ikke lyst til å svømme mer mamma, men du og pappa blir så glade når jeg gjør det bra...”
Er dette noe vi må tenke over...jeg fikk meg ihvertfall plutselig et støkk i magen idag...når vet man egentlig om barna synes noe er gøy, eller om de gjøre det fordi vi voksne blir glade når de presterer og gjør det bra?
“Jeg vil være med deg å trene hinderløp mamma...men du har aldri tid....”
Tror dere jeg hadde klump i halsen når det her utsagnet kom eller??? Har jeg ikke tid? Hvorfor?? Jo fordi jeg på død og liv må trene så jæskla avansert for at jeg skal prestere!!! Er det viktigere enn barna mine?
“Kan vi dra og klatre en dag mamma?
- ja det kan vi helt sikkert...en dag....”
Jeg reiser til Lake Tahoe om 3 dager. Jeg skal være med i Spartan World Championsship 2017. Jeg skal løpe elite. Jeg skal stå på startstreken med verdens beste jenter. Hva slags forventninger har jeg til meg selv?
Jeg forventer av meg selv å gjøre det så godt jeg kan! Og hva vil det si...jeg vet jeg ikke kan prestere i denne konkurransen. Jeg har ofte lurt på hvorfor folk gidder å være med i konkurranser når de vet de kommer sist? Eksempel vinteridretter der Norge og Sverige er storeslem...og andre land aldri ever noen gang har sjans. Men de blir med likevel! Hvorfor? Alltid lurt på dette! Men denne gangen er det min tur, jeg vet jeg ikke kan vinne, jeg vet jeg ikke kan komme topp ti...men jeg håper jeg kommer over midten av antall jenter! I Andorra stilte tydligvis 58 jenter på startstreken og jeg ble nr 25. Over midtstreken, og var jeg fornøyd? Jaaaa veldig! Og hvordan er nivået i USA, i VM? Aner ikke...jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å komme sist, jeg er helt sikker på at jeg kommer til å gjøre så godt jeg kan, eller - jeg kommer kanskje ikke til å presse meg helt i bånn...men likevel. Jeg vet jeg kommer til å være nervøs. Jeg vet jeg kommer til å glede meg OG grue meg. Jeg vet jeg kommer til å nyte hvert sekund...og hate annenhver høydemeter og hver eneste burpee...Men jeg gjør det fordi jeg har lyst, og jeg vet jeg kommer til å være så stolt - og det på tross av at jeg vet jeg ikke kan prestere.
“- Jeg er så nervøs Bjarte!
- Hvorfor det? Hvis du tror du kan vinne, kan du bare gå og legge deg med en gang!”
Det er mye tanker og mye følelser - og fokus hos veldig mange har tatt helt av dette året. Og jeg er vel ikke verre enn at jeg definitivt er med på karusellen...men hvor fort går karusellen før man blir kastet av??? Hva er målet for 2018 - EM-kvalik er i boks (DET er veldig viktig å få presisert!), det er VIKTIG å få kvalifisert seg til VM neste år (absolutt nesten DET viktigste) - men vet dere hva jeg gleder meg aller mest til??? Karoline og jeg skal løpe hinderløp SAMMEN! Hun og jeg - og vi skal ha det GØY! SAMMEN! For DET er viktig DET! Veldig viktig!
KlemMari
