Ikke før har man fått landet i sofaen så banker nye eventyr på døra. Ikke helt det samme eventyret for meg denne gangen, jeg håper virkelig noen jeg er glad i står i mål, klar til å sope sammen restene av en sønderknust ocr-dronning når jeg kommer imål uten armbåndet mitt. Etter et EM og et VM i hinderløp er vel selvtilliten min så langt nede her som mulig er. Og jeg vet følelsen av å mislykkes vil være der atter en gang om det går dritt...
Det skal dog sies at jeg er to år rikere på erfaringer fra dette bildet, to år sterkere på hindrene og som Supermann sier «vil du ikke vinne har du ingenting i Vm å gjøre!» Jeg vet jeg ikke kan vinne da...men hadde jo vært så inderlig gøy å beholde det sinnsyke armbåndet!
Uansett - idag er idag og Vm er om to uker! Jeg har to uker på meg til å løpe intervaller og rolige turer i skogen, to uker på å spisse grepet enda mer og to uker på å mestre den forb*nnede Stairways to heaven. Det er nesten litt dust...jeg føler det som at klarer jeg den så klarer jeg alt! Det stemmer jo Seff ikke, jeg vet det kommer maaange rare hinder på Nuclearbanen, hinder jeg aldri har sett før, hinder med en tvist og ikke minst gjørme. + England i slutt av oktober er jo ikke akkurat kjent for sol og varme så det skal bli interessant.
Idag ble det en beinhard men herlig økt med Go’jenta mi. Planen var jo å løpe med henne i år, men akillesvondter har satt kjepper i hjulene for oss. Vi er ikke i mål enda men vi har ihvertfall begynt litt igjen og satt mål for 2019.
- 4 x 4 bakkeintervall på oss, skulle være simpelt for meg men kjentes ikke sånn ut..
Styrkeøkt med bla
- pull-ups
- nedtrekk
- sittende roing
- boxbøy
- utfall
- div situps/plankevarianter
Og Seff avsluttet vi det hele med hengekonkurranse der vi begge lekende lett (!) kom oss forbi 2 minutter. Det er da enda noe å ta med seg til VM!
KlemMari
