Noen ganger blir jeg bare så utrolig overrasket over noen mennesker. For 20-30 år siden (herregud så gammel jeg er!) trente jeg det jeg ville for gøy. Jeg løp turer i skogen alene og bare nøt løpeturen, jeg trente spinning med morsomme instruktører og ble engasjert av menneskene som var med på timene, jeg løp intervaller på mølla uten mål og mening, trente styrke fordi vi syntes det var gøy - og herjet på div aerobictimer og hadde en fest hver eneste gang.
Så ble jeg 35 og kjent med folk innen fitness og kroppsbyggermiljøet - der ble jeg kjent med markløft, knebøy og benkpress - og plutselig var trening blitt noe man målte i kg og repetisjoner. Jeg fallt igjennom på både teknikk og styrke. Så ble jeg 38 og begynte å løpe hinderløp, da ble jeg kjent med soner, intervaller, langkjøring - og igjen fallt jeg igjennom, denne gangen på distanse og hurtighet.
Nå er jeg 42 år gammel og trening måles i antall økter i uka, antall kg man løfter, hvor mange minutter man kan henge dødt, hvor mange repetisjoner man kan ta i hangups eller chinups - den måles i enten kilometer eller minutter/timer ute i skogen og hvilke soner man har nådd eller ikke nådd. En god treningsøkt er ikke nødvendigvis den som kjennes god ut, men den er først god om man har holdt seg innen sonen. Har man ikke det er treningsøkta strengt tatt bortkastet har jeg hørt…
Så idag mens jeg sutret over at jeg kun løftet 60 kg i markløft pga hamstringen min, sier en kollega til meg
“Blir du lykkeligere i livet av å løfte 80 kg?”
“Er ikke det viktigste å være frisk og løfte det som kjennes bra for kroppen?”
Hun liret av seg en lang lekse til - og plutselig følte jeg meg ikke som 42 mer, men mer som 16. En trassig 16 åring som absolutt på død og liv må klare ditt eller datt koste hva det koste vil. Barnslig rett og slett, og jeg kjente nesten at skamrosene brant litt i kinnene. Men samtidig godt å høre også. For livene våre idag spinner rundt andre sine prestasjoner på instagram, snap og facebook. Man leser blogger om andres vellykkede treningsøkter, og ser ned på sine egne prestasjoner. Jeg bør vel kanskje prøve å ta til meg det hun sa, og være fornøyd med at kroppen min er sunn og frisk, uten (så mange) vondter - og at jeg både kan løpe, løfte og leke med barna mine. Så spiller det (kanskje?) liten trille om jeg løfter 60 - 80 eller 100 kg i markløft!
Nå skal jeg kose meg med gjengen som skal til Island, og imorgen skal jeg på langkjøring med et par som skal være med dit - og da er det jeg som styrer tempoet - så får det gå så sakte det bare vil! Jeg skal heller holde sonen min (!) og holde ut distansen, enn å brenne meg ut og ikke komme til mål!
KlemMari
