Mange har spurt meg hva det er som er så spesielt med Spartan Race. Hvorfor er så mange mennesker hekta på nettopp dette?

Jeg tenker kanskje nå skal jeg skrive litt om nettopp dette. Og dette handler jo om min mening, hvorfor jeg liker Spartan så godt - og hvorfor det kanskje ikke passer deg…

For det første - Spartan er noe som passer for alle…unntatt de som spør “hvorfor”. Ordet hvorfor hører ikke hjemme i Spartan.

Hvorfor skal jeg ta 30 burpees
Hvorfor skal jeg bære den bøtta opp den bakken der
Hvorfor må jeg fylle bøtta opp til randen med steiner og sand
Hvorfor må jeg bære med meg den stokken der, og hvor langt skal jeg gå
Hvorfor kan jeg ikke få teste hindrene før jeg løper
Hvorfor kan jeg ikke få vite hvor langt jeg skal løpe

Og for de mer viderekommende…

hvorfor får jeg ikke lov å starte i Agoge
hvorfor skal jeg sitte under den fossen nå kl 02 om natten
hvorfor må jeg løpe tilbake og hente den sekken
hvorfor kan jeg ikke hvile litt til
hvorfor må jeg bære med meg en stein
hvor langt skal vi gå
hvor lenge skal vi være her

Spartan er ikke bare et hinderløp, for noen er det sikkert det, men for mange er det en utvikling, en livsstilsendring, en utviklingsstige. Som jeg skrev, spartan passer for alle. Stigen strekker seg fra nybegynner på Sprint distansen (5-7 km) til Deathrace… Underveis i denne stigen og utviklingen, vil man både utvikle en bedre fysikk og en sterkere mentalitet/psyke.

Ifjor var virkelig et læringsrikt år for meg, jeg lærte på godt og ond. Jeg lærte mine svakheter og kjenne, men jeg erfarte også hvor enormt sterke kroppene våre egentlig er, hvor langt vi kan strekke den før den sier stopp. Strengt tatt møtte jeg vel aldri veggen ifjor, men hodet mitt sviktet meg. Og det var det alle advarte meg om, kroppen kan så uendelig mye, det er hodet som kommer til å være det svakeste punktet.

Men hvorfor vil man seg selv så vondt da…når man kan løpe et 8 km langt hinderløp med morsomme hinder, og bli peppet i mål av en superkul speaker - hvorfor velger man da et løp der tårene vil renne, der man vil falle ned i knestående, der man vil lure på hvorfor i all verden gjør jeg dette - vel jeg personlig gjør dette fordi jeg har blitt fascinert av hvor langt jeg kan pushe kroppen min, det er utrolig givende å kjenne på adrenalinet som driver deg gjennom vind, regn, tåke og snø på Island kl 04 om natten, det gjør noe med deg å kjenne overlevelsesinstinktet tar over når man begir seg ut i iskaldt vann, du må gjennomføre ellers får du DNF, og fokuset ditt bare snevrer seg inn til å overleve og komme seg over til andre enden av vannet. Å møte andre på din vei, hvor man sammen pusher gjennom de siste metrene som skal til, de siste kilometerne, får deg til å yte det lille siste på vei opp bakken med bøtta, og for ikke å snakke om adrenalinrushet når du mestrer hindre som twister og multirigg - men også den uendelige sorgen når du ser spydet ditt bomme på høyballen med 2 cm når du har løpt 25 km og du kun har under 1 km igjen…og du er så sliten så sliten så sliten - men du vet det må gjøres og det er bare å ta 1 og 1 burpees etterhverandre til du når tallet 30 - først da er du good to go - og neste gang har du forhåpentlig bedre flaks eller har trent enda litt hardere.

For meg har Spartan gitt meg opplevelser jeg aldri ellers hadde fått oppleve, det har lært meg enormt mye om meg selv, både fysisk og mentalt. Har det gjort meg til en sterkere person - antagelig, en bedre person - forhåpentlig, vil jeg fortsette å pushe grenser i nye konkurranser, nye events…vel - jeg kan helt ærlig ikke forestille meg et liv uten Spartan.

Til stadig får jeg høre at jeg er rå, helt ærlig - jeg klarer ikke å se det selv, for meg er det naturlig å trene, å jobbe mot mine mål, jeg klarer ikke å se det spesielle i det jeg gjør - men det er kanskje en ærlig sak å si at jeg hadde antagelig ikke dratt med meg sandsekken min på sats for noen år siden, og det er tydelig ikke helt innafor normen av folk flest å løpe i skibakker med dekk på slep eller over armen. Men likevel - for meg er det blitt en del av hverdagen, det som gjør meg sterk, og som ikke minst gjør meg mentalt forberedt på mye av det jeg møter i livet.

Det jeg kanskje gleder meg aller mest til foruten nye opplevelser, nye steder, nye utfordringer - jo det er å oppleve det helt på nytt sammen med jentene mine, om de blir like dedikerte som meg vil tiden vise - men allerede nå har Karoline mast om å få bli med til Island, hun vil ha den lilla medaljen - det er et stykke dit, men med tiden til hjelp så står vi kanskje sammen på startstreken en vakker dag!

KlemMari