Jeg fikk spørsmålet av ei venninne forrige helg da jeg begynte å snakke litt om neste helgs event - Spartan ultra World championship. Jeg snakker sjelden om disse løpene lengre, jeg hører når jeg begynner å snakke om det - at det høres jo ut som ren og skjær galskap. Men for meg er det mer som å komme hjem! Endelig er det dags igjen. Dags for å «dra på jobb», jobben eller utfordringen blir å holde det gående i så tett opp til 25,5 timer som mulig. For i år har de forskjøvet grensen for å komme i mål med 1,5 timer.
Jeg har begynt å pakke, jeg har alt jeg trenger og det siste som mangler er på vei i posten. Jeg har fullt Goretex utstyr til å løpe med, nye sko, nok varmt tøy, jeg har en plan for ernæring og ikke minst en pitcrew i år! Helle - verdens beste som stiller opp for oss har kun en oppgave - piske oss gjennom disse timene. Få oss inn, og få oss ut. Hun er verdens mest godhjertede person, men jeg vet også godt at hun kan være beinhard og akkurat den mixen av varmt hjertet og beinhard vilje er det som skal få oss gjennom disse timene enda mer effektivt enn ifjor.
Vi har gjort dette to år tidligere nå, vi har løpt i snø, slaps og vann. Vi har løpt våte på beina i 24 timer. Vi har løpt i vind som pisket oss i ansiktet, vi har løp i sidelengs regn. Vi har klatret opp fjell og sklidd ned på is på motsatt side, kjørt sikksakk mellom trær på blankskurt is. Vi har slåss med bøtter og sandsekker i knedyp gjørme.
Jeg har vært uendelig sliten, vært sulten og kvalm, og hatt de verst tenkelig smertene etter å ha kommet i mål. Sprengt VAS skalaen med en sterk 12’er. Av de tåneglene jeg har igjen så er halvparten blå og deformerte.
Men jeg har aldri vært i tvil. Dette skulle jeg gjøre igjen. Og nå er det en uke igjen. En uke til vi møter igjen spartan-teamene vi kjenner så godt. Vennene våre og familien vår, konkurrenter og hjertevenner. Vi står på startstreken og vet hva som møter oss, vi ser på hverandre, klemmer hverandre og går sammen inn i døgnet som atter en gang skal gjøre oss et lite hakk sterkere. Døgnet som skal måle hva vi er laget av og se hvem av oss som har gjort best jobb i året som har gått siden sist vi sto her. Og om/når vi møtes gjennom natten skal vi heie på hverandre mens vi skuler på den andre og lurer på hvor sliten er egentlig han eller hun. Setter hun spydet nå, eller detter hun ned fra multiriggen. Vi skal gråte på skulderen til hverandre, klemme og styrke den andre og når vi kommer i mål skal vi atter en gang klemme hverandre, gråte en skvett og samle sammen alle minnene i minnebanken i hjertet. For vi vet alle at det er ikke siste gangen vi skal kjempe sammen. Det er dette Spartan handler om - vi står sammen, vi kjemper sammen og vi heier på hverandre!
Denne helgen kriger en tapper gjeng i Sparta, jeg har mine helter og jeg gleder meg til å følge de mens de gjør jobben sin. Så håper jeg de heier på meg neste helg. For vi trenger all den støtte vi kan få. Men gruer oss…nei det gjør vi ikke for det er dette vi lever for.
KlemMari
