På vei hjem fra Mallorca og da jeg dro ned hadde jeg 3 mål for turen:
1 - kvalifisere til Spartan EM i Dolomittene 2019
2 - pall i agegroup med Linda Pilerud
3 - ha det gøy!
Nå reagerer dere kanskje allerede på at «ha det gøy» kommer som mål nr 3...men fakta f*en er at nivået nå har blitt så høyt, både i Elite og alder (har lært et nytt begrep av OCR podden - «sandbagging» som vil si at de som er gode nok til å løpe elite, dropper til alder for å skinne på pallen), at å ha det veldig gøy akkurat når man løper er ikke helt på G. Jeg visste allerede før starten gikk at dette kom til å bli beinhardt, så jeg gikk hardt ut, lå som nr 1 da vi rundet første svingen, og jeg merket meg bare ubevisst at hamstringene mine spilte på lag og jeg kunne virkelig lange ut! Jeg visste jeg måtte pushe i alle bakker, enten løpe der det var mulig eller hufse hardt i de bratteste bakkene - og bakker var det nok av! Fra ifjor hadde de snudd hele løypa opp ned så vi startet med 3 brutale topper, og ditto brutale utforbakker!
De første kilometerne gikk det bra, jeg bølget frem og tilbake med svenskene, hufset bittelitt kjappere i bakkene, men litt tregere på flatmark, kløna litt på atlaskulen, forsøkte å forsyne meg med en mannekule - og måtte lete litt etter den røde damekula. Videre til sandsekkbæring, kom bak ryggen til Malin Johansson men kom ikke forbi pga smale stier, slackline var en fryd, acet lett og løp jublende forbi Pia Kind som hadde fallt av. Så ryggen på Linda langt der fremme og var fortsatt optimistisk, småjogget opp bakkene, raste utfor, holdt pusten på de smale, svingete stiene med piggtråd, excuse me for å å løpe forbi guttene vi hadde tatt igjen. Så...olympus! Jeg roet ned farten, gikk inn mot det forhatte hinderet, trakk pusten dypt, kjente med skoene på platene - det var glatt, skoene var fulle av det tørre støvet. Spyttet på hendene og forsøkte å få litt fukt under skoene, kom et par meter, så glapp skoene, ble hengende og forsøkte få opp knærne. Men takket være korte løpetights og 20’grader og sol var jeg glissvåt av svette. Kjente dette ble tilnærmet umulig og lot ubeskrivelig skuffet Olympus vinne over meg nok en gang. Jeg så Linda og Pia forsvinne mot piggtråd, høy vegg og veien videre mot mål. Jeg visste at skulle jeg nå pallen måtte jeg løpe perfekt. Det var 3 hinder som kunne stoppe meg, jeg hadde forsert slack line, men olympus tok meg - og enda var spydet igjen. 30 burpees - men hvor var kamera? Jeg spurte de frivillige, de skjønte Seff ikke hva jeg spurte om, hadde de seriøst sluttet med det??? Da visste jeg også at de færreste tar 30 burpees og motet sank enda mer. Selv ved å løpe et perfekt løp er det vanskelig å vinne med juks i puljene!
Men jeg har også lært at man må prøve å tvinge de tankene ut av hodet. Veien videre var litt hardere, drømmen om pallen var borte men fortsatt gjensto topp 10 som mål. Når man løper frem og tilbake med folk prøver man å se alder, og det er jo strengt tatt umulig. Man kan anta at noen er sånn ca i samme alder... mer bæring, bring it! Kjetting opp bratt bakke i stekende sol - så varmt, så hardt men jobbe på. Utfor løping ned til mer bæring, tømmerstokk - lett jogg! Så - hva kommer - twister - OMG! Den er her, jeg liker den, den er utfordrende, beinhard men morsom! Men 3 seksjoner! Det har langt, i Spartan VM var det 2 seksjoner. Jeg tørker hender, puster, fokuserer - kommer lett forbi første seksjon, overgang til andre - elegant - forbi seksjon 2 - ny overgang - nesten elegant - seksjon 3, lett kløning, får feil rotasjon og 3 grep fra bjella var det bare å bite i støvet. 30 burpees! Såååå irriterende - og der kommer nr 7380! Ser ut som en dame på min alder, faller ned, begynner på sine 30 da jeg har tatt 11 - og løper avgårde likt som meg!! Altså - enten er hun verdensmester i burpees - eller så er jeg meeeega treg. Det koker over og jeg kjefter avgårde på henholdsvis engelske (som hun Seff ikke skjønner) og spansk. Neste hinder er monkeybar med en twist, som jeg acer og hun faller ned av - vel Karma is a bitch!!! Men jeg vet jo at hun jukser så tramper avgårde mens jeg fortsatt freser, « treintai Burpees» og løper videre. Ohhhh gjørmegraver - på tide å ha det litt gøy! Vi er nære mål, jeg tenker nå får det bare gå som det går - jeg vil ha det gøy! «Are you ready?» roper jeg til fotografen på toppen, han gir tommel opp og jeg tar sats og hopper med et megaplask i vannet! Alltid drømt om å ha et kult gjørmebilde!!!
Get your smile Back on the face! Musikken pumper nå fra stadioen, en bratt bakke, opp til spydet - mitt staller inn mot The Halloween man, og jeg må tygge støv igjen! Nr 7380 setter sitt og jeg må bare innse at hun når mål før meg. Ned mot mål, en liten tåre i øyet da jeg plutselig kjenner igjen veien jeg løp på ifjor da Nora kom og møtte meg! Lille dokka mi, i hodet mitt hører jeg stemmen hennes «kom igjen mamma!». Nede på eventområdet venter Marie og Supermann på meg, bare bøtta igjen nå opp murbakken. Sukk...og en liten svingom på toppen da, så hoist, tau og under bilene, gjennom vannet og over slipwallen - og endelig - forsøker på en ny vri over firejumpen :) får se hvordan det blir🤞🏻Klem i mål av Supermann, venter på Helle og Helene som kommer noen minutter bak meg. Spent sjekker vi tider og jeg kan lettet konstantere at jeg endte på en 7.plass og vel kvalifisert til EM. Knallharde forhold, fantastisk rå damer å løpe mot + dessverre fusk. Og - man kan seriøst ikke samle på burpees ønsker man et bra resultat!!! Skjerpings Mari! Men the good news - nesten 13 km løpt, null vondt i hamstring, null vondt under foten - kun plaget av vannblemme under begge føttene siste kilometer - men det er bagatell!
Og når man i tillegg har en privat Sherpa som bærer en stakkar rundt ❤️
Mallorca leverer igjen, et fantastisk løp, deilig natur, deilige stier og utfordrende terreng og et beinhardt dameheat i alder 40-44 år. De eldste er fortsatt best 👊🏼 Men det er bare å konstantere at nivået i 2019 blir beinhardt å kjempe mot!!
Nå er det bare hjem og jobbe videre med det man så inderlig godt vet man må jobbe med!
klemMari
