Nok en fantastisk helg er over! Noe hvilehjem gidder jeg ikke å skryte på meg at det har vært, men vi setter kursen mot Norge lastet tungt med nye fantastiske minner sammen med fineste menneskene våre.
Da vi sto på startstreken sammen for andre året på rad spurte Lillian meg - «hva er målet ditt?» Egentlig grusomt spørsmål for Janteloven gjelder jo fortsatt selvom man er i Italia. Tja...ihvertfall topp 10...kanskje topp 5... Jeg hadde sett på startlistene før start og det var nok en solid gruppe med rå damer jeg hadde blandet meg opp i. Feltet vårt besto av damer 40-44 år, 45-49 og +50. Skulle tro at det var easy peasy med gamle kjerringene...men fakta er at mange av disse gamle kjerringene sto der med blodtrimma lår, bicepsen enhver fitness utøver skulle ønske seg...og med lyn i blikkene. Vi sto der og målte hverandre opp og ned, noen spurte til og med hvilken alder ulike var i, og vonde bekreftelser kom frem i lyset...hun med bicepsen var 43 ja...og hun med flettene måtte jeg passe meg for, og hun med hotpants der borte var rask! Sukk...jeg måtte blikket til Lillian og Malin og vi pustet stille ut. Det ble en hard dag på jobb...temperaturen var allerede godt over 20 og sola sto høyt på himmelen. Ut fra start møtte en relativ solid motbakke oss...
Ifjor misset jeg på Olympus, spydet, slakk line og multiriggen. Plasseringen på tross av 120 burpees ble 6.plass og jeg visste at jeg burde ha bedre forutsetninger i år. Jeg har løpt mer, trent Ok med styrke og grep, fått endel gode bekreftelser og en god dose selvtillit så innerst inne var jo drømmen enda større enn topp 5. Men da måtte alt sitte, jeg måtte jobbe i bakkene, naile hindrene og ikke ta noen pauser. Jeg er på ingen måte raskest i feltet og må ta igjen det andre steder.
Etter at de første 2 kilometerne hadde gått mer eller mindre slakt oppover, hvor løpingen ble pepret med diverse vegger for å slite oss ut kom vi på toppen av en bakke til en slede vi skulle trekke. Spartan har gutte og jentevekter, men selvfølgelig færre jentevarianter, så det som møtte oss på toppen av bakken var en helt syyyykt lang kø med jenter. En kjapp diskusjon med meg selv...jeg hadde løpt Ok, passert mange jenter men fortsatt var det endel som var foran meg. Sto de i kø? Hadde de sluppet forbi? Det var umulig å vite for vi hadde allerede løpt inn heatet foran oss med de yngre jentene. Rask avgjørelse - jeg tar gutteslede! Jeg anser meg selv som anstendig sterk og trakk den lett frem og tilbake. Superfornøyd løp jeg videre, neste hinder var en av de høyeste veggene med et jentetrinn på. Ny kø! Gjorde et forsøk uten, kom nesten opp, fikk et forsøk på trinnet men skled. Hva nå? Stille seg bakerst i køen? Uaktuelt, jeg lukket øynene, tenkte på Bjarte som lager alt litt verre enn det er for at man skal klare det i konkurranser, hoppet og fikk tak!!! Takk Bjarte! Nok en haug jenter ble lagt bak meg da jeg gasset på videre. Formen kjentes Ok ut, og jeg jobbet på videre! Opp en ny bakke, så toppen av en rigg...hva nå?? Apehanger....Ok - Truls hadde sagt den var lett! Lettere enn Tahoe! Og det var tidlig i løpet! Hoppet i vannet, skled, hele meg under utenom hendene som jeg holdt over vann. Viktig å ikke bli våt, tok i tauet og så fortvilet på Ole Kristian som heiet! Det var jo kliss vått!!! Klatret opp til toppen og prøvde desperat å tørke hendene på alt som var. Men dessverre - kun tre tak her og så ga jeg opp. Bahhh 30 burpees!!! Elendig start på løpet! Eneste trøsten var at det var nesten fullt i Burpee Piten!
Vel - som Marie sier - få det gjort og vi løp videre. Gjørmegraver! Gøy! Dette kan vi, videre opp en bakketopp...hva skjer her? Masse folk som tar burpees? På tauet??? Det er jo lett! Eller ikke....dynket i gjørme var de såpeglatte. Jeg så på Malin som også sleit! «Det skjer ikke at jeg tar burpees her!» Etter 4-5 forsøk kom jeg endelig til toppen, det var kun et spørsmål om å få med seg nok høy så det holdt helt til topps.
Flere bakker fulgte, jeg fortsatte å plukke jenter både oppover og nedover i bakkene. Jeg måtte da ha klart å sikre meg en god posisjon nå. Jeg var nøye med å fylle på med drikke og gels. Energien kjentes grei. Twister kom...3 seksjoner. Det er egentlig akkurat en for mye spør du meg. I England bommet jeg akkurat på bjella, så nå hadde jeg et hinder å revansjere. Fingrene mine ble lengre og lengre jo lengre jeg kom, Ole Kristian var igjen på plass og heiet - og han fortalte etterpå at han hadde hjertet i halsen og ikke visste om han skulle heie eller ikke. Men heldigvis i grevens tid hørte jeg et «heia Mari» og knep fingrene sammen siste to grepene!
Mer løping, mer bakker. De var sykt bratte, mest som skråninger både opp og ned, så løping her var tilnærmet umulig. Sola begynte virkelig å bli krevende så slipwall med vann på og dunkwall (hodet under vann) var kjærkomment. Ut på runde nr to - og jeg ventet på olympus. Jeg var ferdig med twister og apehanger. Nå var det Olympus jeg fryktet mest. Det var glatte plater på den imotsetning til det jeg var vant med, så å bruke beina går ikke. Den kom - øverst på en bakketopp...jeg forsøkte å sette beina i, sjanseløs, børstet av knærne så de ble tørre og satte de i...det kunne funke. Aldri har jeg holdt så desperat i vekselsvis hull, kjetting og spartanskaller. Sakte men sikkert jobbet jeg meg mot bjella...måtte sikre inn! Og der! Yess!!!! Nå var det bare spydet og multiriggen som kunne ødelegge for meg!
Slakk line kom. Igjen - takk bjarte. Dette hinderet er «lett» nå. Trekke pusten, få kontroll - og gå! Hoppet elegant over streken. Slo følge med ei jente opp siste bakketoppen, now it is just the spear and the multirigg left, I said! «Dont forget the balance» svarte hun. Pokker! Høy balanse ja! Den er beinvanskelig her. Ikke lov å bruke hendene så man må ta løpefart opp og satse alt på et forsøk. Folk lå strødd og tok burpees. Igjen - trekke pusten, få ned pulsen og jeg løp! Yess - det gikk, fikk igjen balansen og løp lett over. «Go Mari» hørte jeg danske Cecilie rope etter meg. Det var kun et par kilometer igjen, vi kunne høre musikken dundre gjennom skogen. Ned, ut av skogen, over Stairway to Sparta, og der hørte jeg de andre! Martin ropte «du ligger på 3.plass!» Herregud! Kunne det gå?? Kunne seriøst drømmen jeg hadde jobbet for i 4 timer gå i oppfyllelse? Jeg hadde pusha, jobbet, svettet og gjort alt jeg kunne. Nå var det de to siste hindrene....
«Sett det spydet nå!» hører jeg Martin si! (Er det jeg har plan om da! tenker jeg og trekker pusten), sikter og kaster. Perfekt...NOT! 10 cm snitter spydet figuren på siden! 30 burpees. Og der fant jeg ut etterpå at bronsen røyk. Jeg måtte ha klart både spydet og multiriggen for å ha klart det. Multiriggen hadde de Seff puttet på de forhatte taustumpene jeg hadde fryktet fra ifjor. Alle sto der igjen, Marie , Martin og jentene...kom igjen Mamma. Det verste er nesten å svikte de...for det kjennes ut som et svik. Jeg kunne ha klart det, jeg kunne stått på pallen. Det skilte 4 minutter eller 60 burpees om du vil. Jeg var sååååå skuffet da Martin kommer bort til meg og sier «det ble 4.plass». Jeg hadde lyst til å grine! Fikk klem av Malin! Jeg hadde holdt ryggen hennes i 4 timer og visste at hun var god for gull...men det var i klassen 45-49! I klassen 40-44 var konkurransen hakket vassere og det holdt ikke!
Dere har skrevet så mange gode ord til meg, og de betyr hele verden for meg. Men det får meg også til å bli enda litt mer lei meg. Det er så mange av dere jeg har i hodet mitt og som gir meg styrke når jeg løper. Og jeg ville så gjerne få dette til for dere....
Men...det er uansett deilig å kjenne at kroppen er på rett vei. Rask blir jeg aldri, men seig er jeg og nå har jeg hele sommeren til å jobbe mot kvalik til ultra og hele høsten til å få inn langdistanseløpingen min. ...ja og i VM må det da snart være mulig å miste armbåndet et annet sted enn på stairwayen???
KlemMari
