«Its impossible!»
Vi hadde lenge diskutert frem og tilbake hvordan vi skulle fikse turen vår på Muren. Supermann hadde en tur han absolutt ville gå, jeg var veldig skeptisk for et år siden, det var forbudt, vanskelig å finne frem og visstnok en ganske krevende tur. Bonusen var at du fikk se muren fra den vilde og upolerte siden. Bakdelen var at det tok en 5-7 timer, vi har to barn med oss og temperaturen ligger mellom 30-40 grader…
Etter å ha lest en review av turen på internettsiden Thewildgreatwall.com skjønte jeg at dette var definitivt doable for oss. Turen skulle være ca 7 km lang og ta mellom 3-5 timer. Tok vi det veldig pent, la inn pauser osv, så skulle dette være lett match. Prob var mer hvordan skulle vi komme oss dit. Jeg hadde sendt mail til thewildgreatwall og en annen privat sjåfør…ingen svar å få. Supermann er megaskeptisk til disse private sjåførene og redd vi skulle bli stuck i villmarken av Kina, jeg derimot som vanlig tidenes største blondine og stoler på alt og alle (ikke gjør det i kina!).
Mens vi satt og svettet utenfor en butikk i Lama tempel strøket kom det en sånn privat sjåfør dud bort til oss, «You goint to the Great wall»? Javel, det var nå eller aldri. «Du snakker» sa Supermann og gikk litt bort. Jeg viste han en screenshot av turen vår, Jiankou til Mutianyu.
«No! Impossible!» var svaret vi fikk. Streng i ansiktet fektet han rundt med armene og pekte på jentene, «Maybe you and your husband, but the girls, NO!» Jeg prøvde forsiktig å fortelle han om fjellturen vår i Dolomittene og viste bilder. Forklarte at Karoline var mye raskere enn meg, men han fortsatte å riste på hodet og smatte med tungen. Stønnet og syntes tydelig at Supermann og jeg var de verste foreldrene på jord. Vi så på hverandre, kunne det virkelig være så ille…Lonely planet sa jo også at det var en krevende tur…»If it is going to rain, we cant do it» sa Supermann, «IF? It is gonna rain» sa han og viste værvarselet til Beijing…jeg forsøkte forsiktig å si at hele Beijing var litt vel stort til å vise et enkelt vær varsel.
Vi satte oss i bevegelse og sa vi heller fikk finne en annen. Som seg hør og bør i Kina kom han putrende etter oss på el-mopeden sin (den putrer forsåvidt ikke!), han skulle ha 800 gærninger til Jiankou, og det var vårt ansvar, vårt valg. Litt småkvalm avtalte vi henting dagen etter og Supermann var ikke helt fornøyd resten av kvelden, var det virkelig så farlig…feil sko hadde vi med oss også, man skulle ha gode tursko med bra feste, og som sagt om det skulle regne så var det uaktuelt. Dette var visst en skikkelig skummel tur. Vi dro i butikken og hamstret halve vannlageret. Vi skulle ikke dø i ødemarken uten drikke ihvertfall. Pakket sekker på kvelden som om vi skulle på ekspedisjon herifra til evigheten og la oss.
Dagen etter våkner vi til en gråtende Nora som ligger tvekroket med magekramper. Panikken grep om meg, mammahjertet gråt seff og det var jo aldri noen tvil om at Nora kommer først, men jeg så også muren vinke farvel. Turen var jo så krevende at begge jentene måtte være på tipp topp om dette skulle gå. «Er du kvalm? har du vært på do? Er du dårlig i magen?» Nei, ja og nei! Men vondt hadde hun, fikk en ibux og jeg gikk rundt som en løve i bur. Drømmeturen over ville murer seilte sakte vekk…Er du sikker Nora?? Et fortvilet blikk, med tårer strømmende nedover kinnene, det gjøre så vondt mamma! OK, rask ompakking av sekkene, alt vannet over til Supermann, all snacksen over i taska til Karoline, passene, penger osv… 2 minutter til pickup…Vi skal ikke bli med da Nora så kan vi kjøre til Mutianyu? så kan vi slappe av der og se hva vi orker? Jeg kan ta med jakke og Lille-Kanini! To fortvilte øyne møter mine igjen…ok, hun nikker. Får på seg sko, sekker pakkes enda kjapper om igjen…så reiser vi!
Utenfor hotellet møter en fantastisk stor digg bil oss, Nora og jeg tar plass i baksetet, Nora på fanget med jakke over seg, sovner etter kun 10 mins kjøring, vi har ca 90 minutter med kjøring foran oss. Etter mye frem og tilbake kjøring og desperat prating i telefonen, finner sjåføren vår frem. Var visst noen skilter som var borte osv. Men han får Supermann og Karoline avgårde, Nora er skeptisk, magen er bedre, men vettskremt av mannen i går, «Jeg vil ikke gå den lange turen!». Vi kjører videre til Mutianyou…det tar sin tid, men etter nesten 90 nye minutter blir vi sluppet ut. Masse mennesker, varmen slår i mot oss. Hvis dette skal være bedre enn Badaling som er det mest befolkede området så lurer jeg på hvordan det er der. Vi får billetter og blir etter mye om og men sluppet fri. Jeg tror han var veldig skeptisk til at jeg skulle finne frem alene. Det var så mange veier å velge mellom (les 4…). Jeg lovet på tro og ære at jeg skulle klare det! Han forklarte oss at Supermann og Karoline ville komme til tårn 20, og at vi kunne gå de i møte. En kjapp lunsj på Subway, så var vi klare. Nora i strålende humør og mamma-hjertet mitt 20 kg lettere, men fortsatt skuffet over den spektakulære turen jeg hadde gått glipp av. Men nå skulle vi kose oss!
Taubane opp til tårn 14, så skulle vi gå på og nok rekke å gå et godt stykke før de andre kom. De skulle nok bli lange i ansiktet når vi kom de i møte! De hadde jo bare gått i 2 timer så vi hadde god tid. Etter å ha vært på muren i ca 15 mins, tatt ca 356 bilder allerede, tikket det inn en tekstmelding «Da er vi på nye muren, alt er bra!» WTF!!!! De hadde brukt under 2,5 timer på denne crazy, umulige turen som var helt uforsvarlig. Ca 15 minutter senere møtte vi de, turen var under 5 km lang og en «vits» i våre øyne. Altså…ikke for å være høy på det eller noe, men enten er vi overmennesker hva gjelder fjellklatring (og det er vi IKKE) eller så beskrivelsen av turen helt feil og misvisende!
Lang historie kortet veldig ned nå på slutten…vi gikk opp igjen til der den offisielle og renoverte delen av muren sluttet, hoppet opp og over murveggen som skulle holde folk ute, gikk tilbake nesten hele veien som de to andre hadde gått, tok snarveien gjennom bushen for å komme til starten av Oxe horn som skulle være det mest ekstreme på hele turen, danset opp på under ti minutter, brukte sikkert 30 mins på toppen til å ta bilder, og raste ned andre siden på under kvarteret. Hele denne turen skulle ta en drøy time ifølge boka….og være umulig ifølge den private sjåføren. Karoline hadde nå gått turen ikke bare en gang, men to ganger på langt under tiden man visstnok skulle bruke, og lille Nora turnet seg gjennom hele Oxe horn og vi hadde de råeste fotoscenene man bare kunne drømme om.
Vel tilbake i Mutianyou tok jentene en sånn sklie der man kjører ned sittende på en tralle før vi møtte sjåføren vår. Han var superahappy, førte Supermann til Subway og sa han måtte spise. Han trodde nok de hadde kommet tilbake nylig med 7 timer bak seg i villt og farlig landskap. Vi lot han bli i den troen…
Så - anbefalinger til The Great Wall…for guds skyld styr unna Badaling, skal visst være helt crazy masse mennesker. Mutianyou er flott og mye bra natur og mye bra mur å se. Turen fra Jiankou til Mutianyou…helt magisk! Og som jeg sa til Supermann underveis…opp og ned til Gaustadtoppen er mye verre! Så klarer du det, klarer du dette. Men få noen til å kjøre deg og vente på deg på motsatt side. Vi betalte rett over 1000 spenn for dette, tipset sjåføren rikelig i tillegg for å si det sånn! Så verdt pengene! En helt fantastisk tur!!!
KlemMari
