For en uke siden gjorde jeg det jeg elsker mest på jord…jeg hoppet over ilden 10 meter før mål på Spartan race Mallorca… og i etterkant har jeg ikke postet et eneste bilde fra turen…
Jeg reiste til Mallorca med en klump i magen, kanskje fordi jeg reiste til øya vi alle 4 elsker, kun 2 av oss, kanskje fordi jeg ikke helt 100% visste om jeg kom frem og tilbake uten problemer…eller kanskje fordi intensivsykepleieren i meg med ekstra kunnskap rundt smittevern murret på at dette var ikke så lurt…
Men vi reiste, vi fikk hvilepuls, vi fikk kjærestetid, vi fikk ledd sammen, kysset før og etter løp, vi koste oss med gode venner, vi løp på sommervarme stier blant lavendellukten oppe i fjellene rundt Palma, vi overvant nye hinder og fikk nye minner til å putte i hjertekontoen. Og vi havnet i karantene…den så jeg ikke komme. Og nå er koronaskammen dyp i meg, kollegaene mine er allerede igang med jobben som skal gjøres på intensivavdelingen…uten meg. Jeg føler at jeg har sviktet dem…og jeg er så lei meg! …men jeg angrer ikke! Da hadde alt vært forgjeves!
Jeg lover å benytte karantene tiden godt, jeg sover, hviler, løper, henger og er sammen med familien min. Jeg lover å samle krefter, slik at når mine 14 dager er over så kommer jeg tilbake sterkere enn noensinne. Og da skal jeg gjøre jobben min som jeg vet er så ekstra viktig nå, og som jeg også elsker over alt på jord.
Til alle mine kjære kollegaer, stå sammen, vær sterke - dere er alle så viktige nå!
Aroo Mari
