Fredag hadde jeg en uggen følelse i magen da jeg gikk til jobb. Du vet litt den følelsen som om du skulle blitt innkalt til rektor når du var liten (ja den gangen man faktisk ble sendt til rektor)…Du vet ikke helt om du har gjort noe galt, eller helt hva du har gjort galt, og du er litt usikker om du skal få kjeft eller ikke…
Torsdag 12.mars endret liksom alt seg, nyheten om at alle skulle i karantene som hadde vært ute og reist - og med tilbakevirkende kraft, gjaldt plutselig oss også…vi skyndet oss å handle litt (!) som resten av hele Norge også, og benket oss foran tv. Det var surrealistisk. Og mindre surrealistisk har det ikke blitt. De to ukene ble brukt til å pusle rundt hjemme, trene litt, være syk - såpass syk at jeg ba om å bli testet - heldigvis negativ da - og holde oss oppdatert på verden. Ja og jobb da. For der skjedde det så mye, og jeg var ikke med, ikke delaktig - jeg følte meg litt som en svikter. For en snau uke siden skrev TV2 en liten snutt om “Korona-skammen” min, og jeg tror det var den som murret i magen min på vei til jobb.
Hvordan skulle det bli å komme tilbake, hva ventet meg? Både kollegamessig og arbeidsmessig… “Det er blitt litt annerledes der…” fikk jeg høre av ei kollega, jeg tok heisen med enda kvalmere følelse i magen, sviker…og gikk litt duknakket inn på avdelingen. Jeg ble møtt av en lang gang, det var bygd mange nye sluser, et bredt gult merkebånd delte korridoren i to…inn på vaktrommet - og ble bare møtt av blide ansikter og smil “Hei, så godt å ha deg tilbake!” …klumpen i magen forsvant som dugg for sola. Fortsatt følte jeg meg som en newbie da, så mye nytt som var skjedd, nye rutiner, nye prosedyrer - men likevel - samme fine jobben min.
Helgen er over nå, 3 netter er unnagjort, og jeg kjenner mindre og mindre på skammen. Jeg skal få gjort opp for dette også, det skal nok bli nok tid her på avdelingen. Det trengs nå. For mens alt jeg har skrevet opp i kalenderen min blir borte, hele min identitet kjennes det ut som - blir litt revet vekk under meg, er det et nytt fokus nå de neste månedene. Mange løp har blitt avlyst allerede, i dag kom nyheten om at også Barskingen har lagt inn årene, det gjorde ekstra vondt i hjertet, sammen med WOX var Barskingen et av to løp jeg har så høyt oppe på bucket lista mi. Borte, vekk, skjer ikke i år…vondt, leit, urettferdig (ja jeg blir litt som en liten drittunge inne i meg, men skal ikke si det så høyt…det er jo så mye annet grusomt som skjer også…) - vi får se hva høsten bringer. Jeg krysser fingrene…kanskje blir det Spartan EM…kanskje ikke…forhåpentlig blir det Spartan VM…i verste fall ikke det heller. Kanskje tur til England…kanskje ikke… Skal jentene få se New York i oktober? …bare tiden vil vise.
Vi har bare en ting å gjøre nå, ta vare på hverandre, vise godhet og være rause med hverandre - vi løper i skogen, kjører bootcamps på plattingen, henger, dingler og ler. Og i mellom det kler jeg meg i min uniform som jeg disse dager er ekstra stolt av å kle meg i, identiteten får skifte litt nå fra hinderløper til intensivsykepleier igjen. Det er det som er viktig nå.
KlemMari
