Det sies at man aldri skal skrive noe når man er full av følelser, på den annen siden så tenker jeg at av og til er det nettopp det man må. Og ihvertfall nå, idag! Jeg blir så innmari sint av og til…ekstra sint idag!
Jeg har løpt hinderløp i Norge og forsåvidt i store deler av verden siden 2013. Og jeg har sett mye! Jeg har hørt mye. Og jeg har opplevd mye. Følelsene mine for hinderløp og kanskje spesielt menneskene bak er over gjennomsnitt høye, antagelig så høye at noen mener det grenser til det ekstreme. Men gjennom mitt engasjement til hindersporten har jeg blitt kjent med arrangørene bak veldig mange løp. Jeg vet hvordan de aller fleste løpene vi alle er så glade i driftes i stor grad på dugnadsånd fra et fåtall mennesker! 2-4 personer som i tillegg til sin egen faste jobb som gir de mat på bordet, i tillegg til familie og barn, i tillegg til egne interesser har valgt å bruke av sin dyrbare fritid å arrangere hinderløp for oss.
Hinder skal bygges, transporteres ut i løypa og rundt om kring, ofte gjøres dette kun av arrangørene selv, samtidig som de skal dele ut startnummer, svare på 1000 spørsmål og løypa skal merkes opp. Så skjer det alltid noe, i Oslo elsker marka-folket å plukke ned merkingen som er satt opp i siste liten kvelden før dagen, så må løypa merkes opp på nytt! Idrettslag eller frivillige som skal hjelpe til dukker ikke opp. Ofte har arrangørene sovet 1-3 timer om natten til et løp om de er heldige. Så skal de fortsette jobben.
Jeg har stått hjelpesløs og trøstet gråtende arrangører fordi premier til et løp har uteblitt i siste liten, og penger til å kjøpe nye er ikke-eksisterende og de har handlet av private lommer på Rema1000 en time før start.
Vanntanker begynnner plutselig å lekke gjennom natten så vannhinder plutselig ikke er der mer, hinder må stenges av x antall grunner, ikke alltid godt mottat av deltakerne, tidtakingssystemer svikter så deltakerne ikke får tidene sine - men de «proffe» systemene koster masse penger…tidtakingspersonene har dobbeltbooket og møter ikke opp, frivillige møter ikke opp så hindervakter uteblir - folk finner på finurlige måter å jukse på, hvorpå arrangørene får kjeft for ikke å ha orden i rekkene. Selvfølgelig regner det alltid (!) natten til et hinderløp, og mens vi deltakerne sitter og skrøner under tak og drikker vin mens vi venter i spenning på morgendagens løp, kjemper arrangørene en hard kamp mot kulda, gjørma osv for å få alt i stand for oss. Og smiler like blidt uansett hva vi stiller av spørsmål og krav når vi skal løpe. En forsinkelse skjer og vårt ego blir rystet fordi vi er jo klare til å løpe, fysj og fy!
Jeg skriver historien om to mennesker, da med hint til Robert og Matilde, grunnleggerne av Barskingen som igår tok det tunge valget om å avlyse årets løp. To mennesker som selv aldri har løpt et hinderløp, men som ønsket å lage noe gøy for oss. Og på kun noen få år har de blitt et av Norges mest populære løp. Og idag hagler kritikken mot dem. Dette kunne likegjerne vært historien om menneskene bak X-run, Viking race, Wox, Bootcamp Hønefoss, The Beast, Navy race…og mange fler. For noen dager siden trykket Wox publiser på avlysningen av sitt løp i Skien, med tårer i øynene og en knute i magen. Heller ikke de refunderer pengene men tilbyr at vi kan løpe i Trøndelag. Vi sier tusen takk for tilbudet, men likevel er det ikke sikkert de klarer seg. To personer også der som vil gi oss et bra løp. Og som kanskje ikke overlever til 2021. Det samme går igjen i alle løpene, ildsjeler som brenner for å gjøre en dag mest mulig minnerik for oss, de vil gjøre alt for oss, gjøre oss mest mulig fornøyde. Og i alle løpene går det samme igjen, en kjempestor personlig dugnad.
Jeg føler meg priviligert som har fått æren og gleden av å bli personlig kjent med alle disse fantastiske menneskene som ofrer så mye for oss…jeg skulle bare ønske dere alle visste det samme som meg…de har gjort en kjempedugnad for oss i mange år…nå er det vår tur å gi tilbake!
Dere er verdens beste!
