En av tingene jeg har på bucket listen min er motbakkeløpet Skåla opp. Spør meg ikke hvorfor, jeg har kun løpt et motbakkeløp i hele mitt liv, og det var smerte fra ende til annen. På Skåla opp skal man altså opp 1800 høydemeter, og jeg tror vel ikke helt jeg har skjønt hvor mange høydemeter det er heller…
Så - som jeg skrev i forrige innlegg - i år ville jeg reise til Loen og gå Skåla. Så skal jeg vurdere om jeg fortsatt vil løpe løpet…og ja - nå er jeg veldig usikker.
Jeg skal ikke nekte for at stemningen og formen i team Weiders begynner å bli litt preget av dårlige senger, festing til langt på natt på camping plassen her (ikke vi altså), lange turer, mange høydemeter sanket og alt dette i en helt syk tropevarme. Og nå skulle vi altså på ukas varmeste dag, bestige Skåla - 7,9 km opp, 1800 høydemeter og siste delen i råtten snø. Vi var klare!
Skåla opp starter på en grusvei som snart deler seg i enten grus videre eller en 200 meter kortere vei på sti. Vi valgte stien, ikke pga 200 meter kortere men pga sti er kulere å gå på! Og i det vi forlater grusveien begynner stigningen. Opp opp opp…etter under 1 km tenkte jeg allerede… «og her skal man løpe???» Vi jobbet oss jevnt og trutt oppover, med 4 barn i følge + tung oppakning holdt vi et rolig tempo, tok regelmessige pauser og spiste og drakk tett. Terrenget var fantastisk. Når vi kom oss over tregrensen, fulgte vi steinstier delvis naturlige, delvis laget i tråd med naturen i form av steintrapper formet av naturlige steiner. Vi lot oss imponere av vill natur, spesielt fossene og bekkene nedover var stri pga enorm snøsmelting.
Deilig å være på tur med Supermann, han er jo kjent for å pushe grenser, men samtidig viser han en kunnskap om naturens farer som gjør meg trygg. Ingen fikk gå i noen bekker eller fosser med fart i, vi fikk heller ikke trå på snø som kunne rase hverken over bekker eller på toppen der man kunne gå over en liten fjellrygg for å komme helt til topps. Dessverre dekket av snø og umulig å se helt hvor kanten var og da med fare for å rase ned. Vi har vært på mange «ekstreme» turer gjennom årene, men han er alltid min trygge klippe når det blir litt vel ekstremt.
Det store delmålet på vei opp var å bade i det lille vannet vi hadde lest om. Men pga relativt stiv vind oppover og nok et amatørgrep fra undertegnede med å ikke pakke vindjakker og ekstra tøy pga 30 varmegrader i bånn av fjellet. Glemmer alltid at det ikke er sånn på toppen…
En fleece i sekken = en varm Weider :)
Siste kilometerne opp til toppen var på råtten slush snø, før vi kom til siste innspurt. Det var da Nora satte seg ned og sa det var ikke så nøye med toppen. Haha men alle skulle opp, så vi føyset henne videre. Siste kilometeren opp var fantastisk, opp en svær steinrøys med trapper bygget hele veien opp. Det som så ut som tung klatring var relativt enkel (!) spasering. Og toppen skuffet oss ikke!
Stort øyeblikk for meg å endelig kunne ta på Skåla tårnet!
Returen er nesten verdt et blogginnlegg i seg selv. Men kort fortalt ofret naboen plastduken sin og delte den i flere biter så vi kunne ake ned alle bakkene fra toppen. Tipper vi kvittet oss med rundt 800 høydemeter på rundt 20 mins. Og i bånn seilet vi nesten rett ut i det vannet Karoline drømte om å bade i. Og seff måtte alle uti!
…om jeg skal løpe Skåla opp senere….usikker…veldig usikker.
KlemMari