I et tappert forsøk på å få litt mer action for barna inn i ferien leide vi sykler for 2 dager her på Skeikampen. Vi er jo mest forelsket i langrennseldoradoet som er her, men det skal visst også være utrolig bra sykkelmuligheter her. Om vi lykkes med planen ifht barna er jeg litt usikker på, men mor og far ble som to unger igjen når søla skvatt rundt hjula.
Dag 1 begynte vi pent og pyntelig med å sykle frem og tilbake til Fagerhøi. Kanskje ikke en kjempespennende tur, 3 mil på grusvei, men jeg digger jo den turen om jeg går den på ski eller sykkel. Det fine med turen er jo at den frem til Fagerhøi har endel bratte bakker, og hjem igjen blir de forvandlet til de kuleste utforkjøringene! Kjedelig at kiosken på Fagerhøi ikke åpner før 15.juli, men vi hadde med litt ekstra i sekken så det gikk helt fint!
Dag 2 var vi klare for å utfordre oss litt mer! Faktisk tenker jeg etter denne dagen at jeg kanskje skal bytte karriere fra hinderløper til stisykler! For herregud så gøy det var!!! Dog må jeg antagelig kjøpe meg en sykkel til 50 000’isj, er nemlig ikke noen lekesykler vi fikk leid - og med rett utstyr blir jo det meste gøy!
Siden vi ikke er 100% stødig på sommerrutene her, valgte vi en vi kunne og visste var fin. Skeikampen rundt lang løype. En nitrist start med 5 km grus oppover som dessverre tok piffen ut av Nora. Igjen gikk hun glipp av moroa som først startet for fullt da vi vendte snuten ut mot terrenget bak Skeikampen. Det ble en lek/konkurranse om hvor langt vi kom før det buttet, og med tanke på at ingen av oss hadde gjort dette ble det en morsom lek. Selvom jeg følte meg trygg på sykkelen, var det en mental kamp å tørre å sette utfor de bratteste skrentene og å tørre å kjøre på blant alle steinene - for ikke å snakke om når hjulene gravde seg dypt ned i myra med bråstopp som resultat.
Weidern, bedre kjent i sine yngre dager som sykkelmorderen, måtte seff klare å punktere ca 5 km før vi kom tilbake til hotellet. Han skal ha for at han viste gode miner til slett spill, «bare kos dere dere jenter», mens jeg visste det kokte i hue hans! Og jeg skjønner han så godt. Det var jo så uendelig kult, så min «du kan få sykkelen min da», kom vel relativt uengasjert ut… men jaggu - dette var ikke siste gangen! 15 km i terreng, adrenalinfest - og både Karoline og jeg var enige i at vi hadde prestert såpass bra at vi kunne kalle oss semi-proffer ;)
KlemM
