Renate Solheim Lian

Denne ukens atlet har jeg dessverre ikke (enda) gleden av å kjenne personlig, men etter å ha fulgt utviklingen hennes på facebook og nå snapchat er jeg ikke i tvil, denne jenta fortjener en plass her. Hun har hatt den råeste utviklingskurven ever, og mens jeg ligger og gasser meg med julemarsipan på sofaen under et ullteppe, tvinges hun (?) med på en "sugekonkurranse" hun er dømt til å tape...og straffen - hopp i havet (ja eller hva det nå er de har der borte i Stavangerområdet). Hun løper langt, hun løfter tungt, hun ror til hun spyr og hun banner høyt. Men like fulllt er hun igang igjen neste dag og da med et smil om munnen. Jeg er mektig imponert, og atter en gang vettskremt, fy fadern for noen bra damer vi har i Norge og for noen hinderløpere vi kommer til å få! Og at hun digger Spartan er seff et ekstra kryss i taket, jeg mener hva er shopping og champagne når man kan få muligheten til å boltre seg i gjørma på spartan!

Fortell oss litt om deg og din treningsbakgrunn

Hallais, jeg heter Renate Solheim Lian, er 35 år, har to barn, har brukt altfor mange år på skolebenken og jobber som skattejurist.

I 2016 oppdaget jeg gleden ved OCR. I motsetning til mange andre hinderløpere, har jeg ikke alltid drevet med idrett eller vært fysisk aktiv. Etter å ha gått på de mer eller mindre obligatoriske barne- og ungdomsidrettene fotball og håndball var jeg noen år innom karate før studentlivet innhentet meg. Studier, venner og festing ble viktigere enn trening, selv om jeg til enhver tid var innmeldt på et treningssenter.... Etter endt studie flyttet jeg til Stavanger og fikk etterhvert to barn. I denne perioden meldte jeg meg inn på det lokale treningssenteret, og tilfeldighetene ville det slik at jeg gjennom barselgruppen med minstemann fant meg en treningsvenninne som også trente her.

Hvordan startet du med hinderløp og hva var din første hinderløpsopplevelse?

Da treningsvenninnen, Marie Kloster, i 2015 fant ut at vanlig trening på treningssenter var kjedelig og ønsket å prøve noe nytt som het hinderløp var jeg særdeles skeptisk, og når sant skal sies var jeg ikke særlig fristet etter at hun fortalte om sine første løp heller. Men så dro hun meg med på en trening da. Med en spik spenna gær'n coach – mer om ham siden - og da jeg så bildene fra Toughest i Oslo i 2015, visste jeg at dette måtte jeg også prøve! Første løpet ble Tough Viking i Gøteborg. Jeg var livredd før start! Men det var det ingen grunn til! Allerede på dette løpet viste hinderløpssporten seg fra sin beste side; jeg fikk løpe sammen med kjempekjekke folk som hjalp meg og heiet på meg hele veien, og løpet ble en kjempeopplevelse fra ende til annen. Etter dette var jeg solgt! Altså skikkelig solgt! Så solgt at da jeg skulle på jentetur til Nice i oktober og plutselig fikk muligheten til å løpe Spartan Race et lite stykke unna, ble shopping og champagne droppet til fordel for bucket carry, piggtrådkryping og gjørmebading. Jeg angret ikke et sekund!

Hvilket løp og hvilke hindre har vært de mest utfordrende?

Hvert løp har sine utfordringer, og jeg synes det er vanskelig å fremheve noe fremfor noe annet. Men jeg må innrømme at det i hele tatt å snøre på seg terrengskoene for å gjennomføre Super- distansen av Spartan Race dagen etter å ha løpt både Beast og Sprint, var en utfordring. Kroppen var død, beina var ødelagte, og skoene var søkkvåte allerede før start. Desto bedre følelse å gjennomføre!

Hva har vært ditt mest minnerike hinderløp øyeblikk?

Selv med bare ett år på baken som aktiv løper har opplevelsene vært utrolig mange, både på treninger men også i løp. Jeg vil likevel fremheve to erfaringer som har gjort inntrykk på meg; målgang i Toughest i Oslo (seriøst det unnarennet i Holmenkollen er brutalt!) og Spartan Race i Frankrike. I sistnevnte fikk jeg mulighet til å være med treneren min Håkon, å hjelpe en medløper som heter Karen, hun må løpe med oksygentilførsel. Steintøff dame! Da kunne ikke jeg være noe dårligere. Og vet dere, å løpe opp bratte bakker med en tung sandsekk for så å løpe tilbake for å gjøre det en gang til, kan være ganske tilfredsstillende.

Hva er dine tanker rundt hinderløpmiljøet og sporten?

Det å i det hele tatt kunne hjelpe noen andre er ganske tilfredsstillende, og var det én ting jeg erfarte i fjor, var det at hjelpen aldri er langt unna i hinderløpssporten. Så godt som alle hjelper hverandre, og smil, latter og oppmuntrende ord sitter alltid løst. Det tror jeg må være unikt for denne sporten!

Hvordan ser din trening ut?

Jeg kan ikke snakke om treningen min eller om hinderløp uten å nevne Håkon Fram Stokka. Etter å ha fullført "The Beast" sommeren 2016, skjønte jeg at jeg trengte mer hjelp for å utvikle meg. Selv om jeg har trent med Håkon innimellom siden sommeren 2015, var det først fra juli i fjor vi virkelig startet å samarbeide. Han har siden den tid vært min coach, pain in the ass, personlige sadist og hobbypsykolog. Han er enormt flink, utrolig irriterende og hysterisk morsom. Etter å ha startet å trene med ham, har jeg blitt raskere, sterkere og tøffere. Og selv om Håkon sitt ironiske jantelovmotto er at "vi skal faen meg ikke ha det gøy på trening", er det vanskelig å komme utenom at vi faktisk har nettopp det. Treningene mine er varierte – jeg utfordrer meg selv både på løping og på styrke, både inne og ute, og noen ganger med mer kreative innfallsvinkler enn andre....

Hva er din inspirasjon og motivasjon?

Etter at jeg begynte med løping har jeg fått den lille gnisten tilbake. Jeg har blitt sparket skikkelig bak noen ganger (senest i går når jeg ble tvunget til å ro en halvmaraton) og finner enorm motivasjon i å se at man faktisk tåler og klarer så ufattelig mye mer enn det man innbiller seg. Det å utfordre seg selv, både mentalt og fysisk gir meg en skikkelig god følelse. Ja, og så det å tørre å være spik, spenna gærn noen gang

Jeg liker å følge mitt eget (det vil si treneren min sitt) opplegg – det som passer for meg passer helt garantert ikke for alle andre. Jeg finner likevel – selvfølgelig – masse inspirasjon i å følge med på andre dyktige atleter og personligheter.

Hva er ditt beste hinderløpsutstyr og hvorfor?

Riktige sko og riktig undertøy er en livsnødvendighet. Det finnes sikkert masse annet utstyr som er kjekt å ha, men for meg er det det viktigste. Gnagsår og slitasje er utrolig kjedelig, uansett hvor på kroppen man får det. Alle løp er forskjellige, så det kan være lurt å gjøre seg vandt med den aktuelle geografien.

Hva har vært ditt mest utfordrende hinder?

En ting er i alle fall sikkert, det er ikke farlig å melde seg på et løp! Er det hindre man ikke klarer er det jo alltid et alternativ (selv om f.eks. burpeesene i Spartan Race suger hardt, uansett når og hvor de møter deg....). Personlig var det største hinderet å tørre å melde meg på mitt første løp, det er kun skummelt den første gangen!

Hva er ditt råd til nybegynnere?

Det er fremdeles mye jeg ikke mestrer, men det er det som er så kjekt med hinderløp og livet generelt – man har alltid noe man kan bli bedre på og jobbe videre med! Hinderløp er gøy! Derfor ble jeg ekstra glad da jeg her om dagen fikk en melding fra min lillesøster med spørsmål om jeg trodde hun kunne klare å gjennomføre et løp til sommeren. Selvfølgelig skal hun klare det! Og det gjør alle andre som går rundt og leker med tanken også. Hvorfor ikke?!

HTFU!