Langt ifra hver dag, men kanskje akkurat så passe som det skal være, så har jeg herlige "samtaler" med coach Robin på snap/messanger. Nå er det dessverre sånn at jeg ikke har råd til å betale han for et opplegg lengre, men istedet føler jeg at vi har fått et godt og herlig vennskap. Vi snakker som sagt ikke hver dag, men innimellom detter det inn en snap fra en av oss, noen ganger blir det med det, mens andre ganger blir det til litt lengre samtaler. Det være seg sjølskryt eller sutring, og er det ikke det som er litt godt med venner da...man kan tillate seg å sutre litt innimellom, og noen ganger får man støtte for sutreriene, og andre ganger på ingen måte ;) Herlig balanse!
Igår sutret han litt over gjentagende og kjedelige skader (full støtte der altså), mens jeg mumlet noe i skjegget (!) over manglende innsats på grepsfronten. Og svaret lot ikke vente på seg - You know what to do! Som et lite piskeslag...for makan til idioti skal man jo lete lenge etter, jeg hadde virkelig grepet inne i september i fjor. Og så har jeg bare latt det forfalle! Heldigvis ligger det vel latent der inne et sted, og det er bare å begynne å vekke det til livet!
Treningen igår var en fantastisk blanding av en digg løpeøkt:
5 minutter x 5 bakkeintervall, 6% stigning og opp til 10,2 km/t i fart. Kjentes så digg ut!
Styrke:
- skulderoppvarming med strikk
- 3 x 6 sumomark 60 kg/skulderrehab
- stå på henda lek ;)
- høy step-up
- 3 x 1 minutt statisk 90 grader i vegg med 4 kg medisinball over hodet
- Nedtrekk
- Legcurl/legextension
- Skulderpress
Det hjelper alltid å skrive ned hva man har gjort...så får man så mye bedre følelse inne i seg. For som regel har man gjort mer enn man tror. Men hvor ble av grepstreningen...klask på lanken - skal tas i trappa hjemme idag!
KlemMari
