For en dag, og for en helg! Endelig tilbake i Skien der jeg forelsket meg i Wox for 2 år siden. I fjor var vi i England med Helle og løp Spartan, men iår hadde jeg endelig sjansen. Og for et løp det var! Det startet med et brak og 30 burpees, og jeg begynner å bli lei nå. Skal man klare å beholde plasseringer i hinderløp er en av de store fordelene enten å være lynrask eller i det minste klare alle hindrene.
Mentor Andreas sa en gang til meg, du vet hvilken plassering du får når du står på startstreken...og til en viss grad har han rett, både fordi miljøet er såpass lite og fordi man begynner å kjenne styrker og svakheter. Idag visste jeg at jeg måtte løpe for livet for å skape meg en god nok luke til å evt (?) kløne på memory-testen. Og om jeg gjorde! Ikke mindre enn 3 ganger måtte jeg opp og ned den sinnsyke bakken. Rasende som en veps! Og jeg visste der og da at det var for langt å ta igjen de som hadde løpt forbi meg. 3.plass ble brått til 5.plass...men heldigvis - you will know at the finishline. Det var en bil som skulle trekkes og, og der satt 4.plass-jenta stuck. Jeg prøvde meg, klarte å rikke bilen, men fordi vi ikke hadde noe å sette føttene imot ble det med den lille bevegelsen. Vi hadde ikke lyst på burpees noen av oss, men jeg startet først og kom tilslutt i mål til den sure 4.plassen. Idag var jeg så fornøyd med løpet mitt, Jeg hadde stemmen til Supermann i hodet «du vinner i bakkene», og beina fikk vinger i nedoverbakkene, så akkurat idag løp jeg for å stå på pallen med min kjære Mona, jeg løp for å gjøre jentene stolte, og jeg løp for andre personlige grunner. Nettopp derfor var skuffelsen også desto større og jeg er glad ingen møtte meg i mål, jeg fikk gå i fred blant alle jublende mennesker i sola, jeg fikk sette meg bak teltet med redbullen og medaljen min, og sint og skuffet tørke noen tårer. innimellom er det faktisk lov å felle et par - det er bare et tegn på at man virkelig virkelig vil noe...
KlemMari
Fine og strigla før start...
Så fin medalje, de aller beste skoene...men åh så skuffet...