Du sier du synes det er koselig å trene med meg. Jeg skjønner ikke helt hva du legger i koselig...du får som regel kjeft før, under eller etter løpeturer, gjerne alle tre... Jeg tror du blir litt lei deg, men likevel fortsetter du å ville løpe med meg. Like blid og entusiastisk hver gang...
Mens jeg løper bak deg og spytter og freser i myr og gjørme, løper du lett foran meg og forteller at dette bare gjør meg til en bedre hinderløper. Når jeg forbanner alle bakkene du drar meg i, sier du at det er i bakkene du vinner. Når du kommer på toppen må du ha nok krefter til å kjøre på.
På onsdag løp vi en tur i skogen der du pent la deg bak meg, jeg fikk styre tempo og hvor vi skulle. Men jeg hadde aldri løpt der før. Det var røtter og steiner, bakker og gjørme, bratte skrenter både opp og ned, trær og busker som skulle forseres. Jeg var sliten og som vanlig langt utenfor komfortsonen, men forsøkte å ta meg sammen siden du så pent lå bak meg og høflig unnlot å si noe om hverken tempoet mitt eller bakkene jeg gikk i.
Igår kjente jeg for første gang i år på mestring underveis i løpet. Wox tok oss ut i nettopp akkurat det terrenget du tvinger meg på tur i. Det var bakker, gjørme, myr og masse teknisk løping. «du er en av de få som løper denne bakken» sa en av hindervaktene til meg. Jeg hadde stemmen din i hodet «det er i bakkene du vinner!»
Jeg kommer sikkert til å fortsette å sutre og kjefte på tur, men jeg håper du aldri slutter å be meg med på løpedater. Du tvinger meg ut av komfortsonen og du gjør meg til så god løper jeg kan få blitt. Lørdag løper vi team igjen, jeg har sagt du kan bytte meg ut for å vinne, men du insisterer på at du vil løpe med meg. «Så lenge de jeg løper på lag med gjør sitt beste er det godt nok for meg» sier du. Jeg lover å gjøre mitt beste, så håper jeg du ikke blir skuffet over meg!
Elsker deg, Supermannen min!
