Det er så mange søte der ute, og jeg er så uendelig glad i dere. Og så mange spørsmål om vi ikke kan løpe en tur sammen… Jeg prøver å forklare stresset det genererer inne i meg - “ikke tull da”, “Du er jo så god form”…men vet dere, det er ikke helt sånn. Jeg tror jeg fikk et lite psykisk traume langt inne i skogen da jeg ble forlatt for en Vangen-bolle. Jeg har ikke fortalt dere det, men jeg fant ut dere og da at min verdi ble målt i Vangen-boller, og bollene vant over meg. Det er en person jeg alltid har tenkt at det er greit å løpe med, men når til og med han sier “Nå er det for stor forskjell på oss, vi kan ikke løpe sammen mer”…ja da var det som å få et slag midt i magen. Han som alltid løper frem og tilbake som en bikkje, sanket flere kilometer mer enn meg, pratet like fornøyd opp alle bakkene, “nå er vi snart fremme”, “bare opp denne bakken her nå”…”ja også over denne kneika”, “nå er vi der straks”. Han forlot meg for en Vangen-bolle. “Du er så sykt treig!”, “du løper der og jeg løper her!”…og borte var han! Det skal sies at jeg rakk Vangen-bollene jeg og før det stengte, og jeg løp ikke 5 km på en time, men mer sånn 7’isj…
Jeg er på Strava, jeg er på Garmin, jeg blogger for Runners world Norge og leser om løping. Og ikke minst er jeg sammen med en nerd som leser alt mellom himmel og jord om trening, og er dønn ærlig fra levra og ut. Ja litt sånn som Bjarte er, hvorfor er det noen vits å pynte på sannheten? Det er av sannheten vi lærer av og evt kan gjøre noe med ting. Og som alle andre så sammenlikner jeg meg med de beste, noen får sine setbacks av Instagram, andre av Strava, andre igjen av “Skal vi løpe en tur sammen?” …nei jeg tror ikke jeg vil det, ikke nå, kanskje senere en gang, kanskje når jeg plutselig får det for meg at jeg er en råtass og har glemt hvordan virkeligheten er. Men nå, nei nå tror jeg at jeg må kjøre mitt eget løp, intervaller på bane og i bakken min i Marikollen - og ellers vimse rundt i skogen på egenhånd.
“Når dette er over utfordrer vi dere til en langtur i skogen vår”…nei dette året blir uten OCR konkurranser for min del og alle andre sin ser det ut som, og da orker jeg ikke flere “Endelig slo jeg deg Mari”. Mari må surre litt alene nå.
KlemMari
